Klagesangen 3, 22 - 24
For en tid tilbake var jeg på et arrangement som kombinerte komedie og politisk meningsutveksling. Der skjedde det noe rart.
Konferansieren var komiker og introduserte kvelden på en morsom måte. Etterhvert begynte han å gjøre narr av enkeltpersoner som hadde blitt tatt i å gjøre umoralske ting. Publikum lo og klappet og koste seg.
Sirka tre kvarter senere ble norsk justispolitikk diskutert. Det ble sagt at man i Norge så på kriminelle som mer enn det gale de hadde gjort. Det var viktig for å hente frem det gode i dem, slik at de kunne starte nye liv.
Kanskje hadde vi glemt det som skjedde tre kvarter tidligere, da vi gapestokket og lo av mennesker vi kun så på som deres umoralske handlinger.
Det er enkelt å føle glede når folk som har gjort noe galt blir tatt. Det er rettferdighetssansen i oss. Men hvis vi tenker ut over det formelle systemet vi har i Norge, som skal gi folk en ny sjanse, gir vi, som medmennesker folk en ny sjanse? Eller tenker vi bare på folk som det de har gjort?
Bibelen har mye å fortelle om Kong David. Kongen begynner som gjetergutt, som etter mange spennende hendelser blir en slags idealkonge. Men han var langt fra perfekt.
En gang ble Kong David fortalt en historie om en fattig mann som kun eide et lam. Han var glad i lammet, det vokste til med barna hans, spiste av brødet hans og lå i fanget hans. Men da en rikmann i byen fikk en gjest på besøk, og ikke ville slakte noe av sitt eget fe, slaktet han lammet til den fattige.
Da David hørte denne historien ble han rasende, og sa at den rike måtte betale fire ganger det han hadde tatt på grunn av sin hjerteløse handling. Beskjeden tilbake til David kommer kontant: Konge, David, du er den rike mannen. Historien var et bilde på hvordan David nettopp hadde behandlet en av sine egne.
Vi har alle følt rettferdig harme overfor andre. Men føler vi rettferdig harme overfor oss selv - og det vi har gjort? Ingen lever plettfritt. Ingen lever uten skyld og anger. Når man i kristendom snakker om "synd" er dette en sannhet som alltid ligger i bunn.
Ateisten Bjørn Stærk kalte i en kronikk dette for den beste ideen i kristendommen. Det er demokratisk, skrev han, fordi vi kan stå sammen om å bli bedre enn vi er. Han mener det er en idé som modererer oss, som forhindrer oss i å bli heksejegere.
Vi skal selvsagt reagere når noen gjør noe galt. Men vi skal vite at de er mer enn det de har gjort, akkurat som vi er mer enn det vi har gjort. Vi har en forpliktelse til å ransake oss selv. Og gjør vi dette, tror jeg vi alle vil føle på et behov for tilgivelse.
Noen ganger får vi det, andre ganger får vi det ikke.
Men det er én som alltid er villig til å gi det. Han klarer faktisk ikke slutte med det. Han deler det ut til alle som spør oppriktig. Det er nesten ikke til å tro. Men dette er kjernebudskapet i kristendommen. At Hans barmhjertighet aldri tar slutt. Den er ny hver morgen. Hans trofasthet er så stor, at du trygt kan sette ditt håp til Ham.
Stefan Heggelund
stortingsrepresentant for Oslo Høyre
Musikk: Jon Solberg - "Gud"
