Morgenandakten tirsdag 11. juni

Åndens gaver

Silje Kivle Andreassen
Foto: Camilla Kofoed-Steen

Galaterne 5, 22

Her en dag syklet jeg langs Oslofjorden og plutselig skjedde noe godt: En liten vind løftet med seg lukta av salt sjø. Jeg pustet dypt inn den friske, herlige lukta, og snart var jeg ikke lenger på en sykkel langs Oslofjorden, men tilbake i det lille røde huset hos mormoren min.

Til sommer, skolefri og solvarme svaberg, bestefars friske neper rett fra grønnsaksbedet. Denne dagen opplevde jeg noe så enkelt som lukta av salt sjø som en Åndens gave, sendt fra naturen og inn i mine sanser og minner. Gaven fylte meg med takknemlighet over å være til og høre til, takknemlighet for sommeren som ligger foran med fri og solvarme svaberg. En god følelse som fylte meg resten av dagen.

Denne helga har det vært pinsefri. Pinse feires for å minnes at Gud sendte Den hellige Ånd til jorda. Den hellige ånd er Guds nærvær i verden og i våre hverdager. Den hellige Ånd kan være små glimt av noe vi ser, hører eller lukter og som vekker oss og utfordrer, eller som trøster og skaper gode tanker.

Åndens frukt er godhet, kjærlighet, vennlighet, glede, fred, sier Bibelen. Og en gang erfarte jeg det på en artig måte. Jeg skulle rekke bussen hjem fra jobb og som vanlig var jeg litt sent ute. Bussen kom kjørende og jeg løp alt jeg maktet, men rett foran nesa mi klappet dørene igjen. Jeg banket på døra og vinket i speilet til sjåføren, men han overså meg og kjørte av gårde. Han hadde rett til det, han var på tida og det var ikke jeg, men det føles kjipt å miste bussen sånn.

Det verste for meg denne dagen var at jeg kanskje ikke ville nå fram til barnehagen før stengetid. Men før jeg rakk å bli skikkelig sint og fortvila svingte en svart og blank bil inn foran meg. Ruta på passasjersiden var rullet ned og der satt en flott dame ved siden av en like flott mann.

«Hopp inn» sa damen. «Vi så hva som skjedde, og vi tar igjen bussen ved neste stopp.» Jeg gjorde som de sa, jeg hoppet inn i baksetet og bilen suste ut av busslomma. Snart var vi rett bak bussen.

«Dette rekker du fint» sa sjåføren. Jeg klarte ikke å si annet enn «takk for at dere hjelper». «Ja, det skulle bare mangle» sa den pene damen. «Det er jo litt moro også, da» la hun til og blunket til meg i speilet i det vi svingte inn i busslomma rett bak bussen. «Løp ut og rekk den bussen nå. Og ha en strålende ettermiddag!».

De gliste bredt til meg begge to i det jeg bykset ut av bilen og kom jeg inn på bussen. Ikke bare rakk jeg barnehagen med god margin, jeg fikk også en usedvanlig strålende ettermiddag, takket være et herlig par fylt av godhet og glede. Og jeg tipper at de også fikk en ekstra god ettermiddag og en god historie å dele med vennene sine.

Åndens gode gaver kan dukke opp når du minst venter det – og da er det bare å gi eller å ta imot!

Silje Kivle Andreassen

sokneprest i Holmlia menighet

Musikk: Marthe Valle - "Menneska"