Den siste kvelden på festivalen var det avslutningsshow. Alle var samlet på en stor utescene. Da den siste sangen var sunget, ble alle lyskasterne slått av. Så delte de ut stearinlys til alle deltakerne. Den store plassen var helt mørk – helt til de første spinkle stearinlys begynte å lyse forsiktig opp. Vi hjalp hverandre med å få lysene tent, og lyset spredte seg langsomt bortover. Til slutt var hele plassen opplyst av levende lys. Alt foregikk stille og andektig, og det ble veldig høytidelig.
Denne enkle seremonien ble en viktig påminnelse om at vi er avhengige av hverandre for å få lys. Det fins mange slags mørke – både ute i høstkvelden, og inni sjela vår. Farligst er mørket inni oss – det mørket som vil kvele oss, og ta fra oss livsmotet. Det er stemmer i dette mørket som sier: ”Du er ikke verdt noe. Det er ingen som er glad i deg!” Da trenger vi noen som kan tenne lyset inni oss, og si til oss: ”Du er verdifull. Du er elsket av Gud. Det er mange som er glad i deg!”
Dette håpet om å bli sett må vi holde fast på.
I Bibelen står det: ”Hos deg er Livets kilde. I ditt lys ser vi lys.” Det forteller meg at Gud har gitt oss lyset og livet. Men vi må hjelpe hverandre til å holde på lyset og varmen – særlig i mørketida. Det ble jeg minnet på om en varm sommerkveld i Praha, mens jeg stod tett sammen med 5.000 andre ungdommer med et tent stearinlys i handa.
Odd Eidner
Musikk Håpet Kari Bremnes