Jupmele dijjine åårmehke lea jih raeffiem dijjese vadta!
Jeg har brukt nådehilsenen på sørsamisk i over ti år nå. Det er sterkt å formidle disse ordene på et språk som ikke er mitt eget, men som likevel berører hjertet mitt på en egen måte.
Kan hende trenger du at jeg oversetter for deg? Jupmele dijjine åårmehke lea jih raeffiem dijjese vadta! På bokmål blir dette: Gud er nådig mot dere, og gir dere sin fred! Eller, som vi gjerne sier i kirka: Nåde være med dere og fred, fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus.
I dag, sjette februar, er Samefolkets dag. For meg, som bor og arbeider på Røros, midt i det sørsamiske kjerneområdet, er denne dagen en stor festdag. Samtidig er det en dag med en alvorlig undertone. Samisk språk og kultur har ikke alltid blitt løfta fram i det norske samfunnet. Det gjenstår fortsatt mye før det samiske får den plass og den status det fortjener.
I kirkene hos oss bruker vi samisk språk fast i alle gudstjenester. Det har gjort noe med meg, og jeg håper og tror det har gjort noe med samfunnet vårt også. Det er nemlig noe helt spesielt med dette, å få høre om Guds nåde og kjærlighet på sitt eget hjertespråk.
Jeg for min del vokste opp i Japan. En del av hjertet mitt er planta der. Der lærte jeg å be Fadervår. Når jeg ønsker det, kan jeg be, på et litt gammelmodig japansk: Ten ni mashimasu, warera no chichi yo, negawaku wa mina o agamesasetamae. Det er hjertespråket mitt, eller i hvert fall ett av dem. Og når det får klinge fylles hjertet mitt av trygghet og fred, sammen med en ganske dyp melankoli – og så er det nesten så jeg kan høre lyden av syngende sikader.
I Norge forvalter vi ikke bare ett, men flere hjertespråk! I den norske kirke brukes i dag nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk, sammen med bokmål, nynorsk og kvensk. Når vi ber Fadervår på flere av disse språkene på en gang, er det en himmelsk polyfoni, en påminnelse om hvor stort Guds hjerte er.
I dag vil jeg be Herrens bønn på sørsamisk. Jeg håper du vil be med meg, på det som er ditt hjertespråk. Om vi begynner og slutter helt samtidig, det er ikke så nøye. Det viktigste er at vår identitet og vår livserfaring får klinge med i det som skjer. Jeg tror nemlig at Gud kjenner seg like hjemme i alle språk, kulturer og nasjoner over hele verden, og at dette gir en umistelig verdig til alle de språk, kulturer og levesett som urfolk over hele jorda bærer vitnesbyrd om.
Og jeg tror det er det Gud ønsker for oss mennesker mest av alt: At vi skal kjenne at vi er elska, at vi er verdt mer enn alt, at livene våre betyr så mye. Og at vi kan være hjemme her, i det vi sier og i det som skjer, på jorda som i himmelen.
(Fadervår leses på sørsamisk denne dagen)
Harald Hauge
sokneprest i Røros og Hitterdal
Musikk: Frode Fjellheim - "Biejjiem jih askem"
