Når salmenes bok skriver at Gud en gang vil «fullføre sin frelsesplan i tidens fylde,» ja da betyr det på moderne språk at «her skal det ventes.» Kanskje var de flinkere i Bibelens tidsalder, å vente, enn det vi er.
For når vi vente da forvente vi at legen skal være presis. At fotballtreninga skal slutte når dæm har love å slutte og at vi skal kunne gå hjem og gjøre det vi vil med vår tid når skolen og jobben er over. Og blir tida dradd ut, ja da blir vi irritert, stressa, frustrert.
Vi vil ikke vente! Vi vil ha akkurat nå!
Men Boenhoffer skriv likevel:
“På de ting som er de aller største
Mest grunnleggende
Mest varsomme i verden
Må vi vente”
Ja vi aner at han skriver om «tidens fylde» om å vente på et barn i magen, om å vente på at vi skal bli friske inni oss, om å vente på at sorga skal vike litt i livet sånn at det blir plass til litt glede igjen, men vi har så mye å forberede. Vi har ikke tid.
Adventstid er å vente. Tenne lys, ett hver uke.
Om vi vente med ro og forventning, da vil adventstida være noe annet enn om vi spring fortere enn vanlig i ventetida.
Om en venter med ro, vil våre sanseapparat åpnes.
Øynene ser mer. Ørene hører mer. Nesen lukter mer. Hjertet føler mer.
Å tenne lys i adventa er å vente, slik at en kan se og bli sett. Å la øynene og ørene og følelsene få større rom i livet, enn munnen og de mange ordene og kroppen som spring fra sted til sted.
Vi vente på jul og så tenne vi lys i adventsstaken. Lysene på julegrana gjør noe med våre følelser. Lukta av pepperkake og julegløgg skaper noe i oss og forberede oss på å (Boenhoffer)
“Å bli inntatt av en fortelling
Som kom til oss for lenge siden
Men som fortsatt skaper
Og nytt liv kan finnes der.»
Bare de som har ventet
Kan, i tidens fylde
Gå inn i julenatta,
Og oppleve mysteriet
God ventetid. God adventstid!
Ann Christin Elvemo
Musikk Kviskre ei bønn Maria Haukaas Mittet