Forventninger. Er det bra eller dårlig?
Høsten er min favorittid på året. Da har jeg ingen forventninger til fint vær, sommeridyll eller ferieturer. Det er bare helt vanlige hverdager, som jeg etter beste evne prøver å få til å henge i hop. Når jeg ikke forventer noe, så blir jeg ikke skuffet.
Høres det stusselig og resignert ut? Det betyr nemlig ikke at jeg ikke håper på ting. For meg er det stor forskjell på å håpe og forvente. Ingen kan leve opp til et håp, det bare er der, men forventninger må folk innfri. Innfri noe som kanskje bare jeg vet om, for hvis jeg forteller om forventningene mine blir de til et krav, og det vil jeg ikke ha på meg.
Når er det krav og forventninger opphører? Jo, når det skjer noe helt uventet, noe som omrokkerer alt i hverdagen, og man må konsentrere seg om det aller viktigste.
Jeg har sutret litt over alt stresset i jula, men ved de siste dagers hendelser, så har jeg lagt det på hylla for denne gang. En av mine beste venner er blitt alvorlig syk. Det kom som et sjokk. Når noe slikt oppstår, blir plutselig mine egne smålige tanker vridd over til å tenke på det basale. Hva trenger hun og familien hennes nå? Hva kan jeg gjøre for å være et lys i hverdagen eller en hjelpende hånd eller blott bare være et medmenneske?
Jeg kommer tilbake til kjærligheten. Det er det eneste jeg kan gi, og det er det letteste av alt. Den forventer ingenting, den krever ingenting, den er uselvisk. Den vil bare godt, og den er ikke noe jeg må prestere! Den kommer av seg selv med full kraft, og man blir ikke stresset av den.
Å få lov å kjenne kjærlighet er den største gave. Jeg ble elsket, derfor er det lett å elske tilbake. Noen elsket meg først. Det er den største gaven noen kan bli gitt, for da lagrer det seg kjærlighet i hjertet, og det kan aldri bli for mye! Måtehold innen kjærlighet er ikke nødvendig.
Denne jula som kommer nå, vil bære preg av at livet er skjørt. Vi kan ikke telle dagene og timene, men vi kan fylle dem med verdsettelse av hverandre. Vi er flokkdyr om vi vil eller ikke, og det er hos flokken vi finner trygghet og påfyll.
Heldige meg som har en flokk! Heldige meg som kan gi noe til et fellesskap. Heldige meg som får lov å lage andakter, så jeg må sette ord på tankene mine og rydde opp i rotet jeg var i ferd med å rote meg inn i.
I år blir jula enkel. Kjærlighet til forrett, hovedrett og dessert
..men bare fordi jeg ble elsket først.
Ingjerd Egeberg
skuespiller
Musikk: Anita Skorgan – "Hymne"
