Markus 10, 51
Jeg snakker endel med ei veldig klok dame. Hun heter Karen og hjelper meg med ting jeg har inne i hodet og hjertet mitt. Rydder opp. Psykolog er det vel vanlig å kalle sånne.
Hun sa noe veldig viktig her om dagen. Hun snakket om to store bløffer. Ting som vi mennesker går rundt og tror, men som virkelig ikke er sanne i det hele tatt. Ting vi må avlæres. Call the bluff, se tvers gjennom bløffen.
Den ene bløffen er at vi går rundt og tror at noen mennesker får til alt. Det er ikke sant. Det er ingen som får til alt. Smak litt på det. La det synke skikkelig inn.
Hør nå: Det er ingen som får til alt. Så du trenger ikke å tenke at du skal gjøre det heller. Er du med? Fint..
En annen bløff er at vi tror at det er sånn at på seg selv så kjenner man andre. Det har jeg hørt så mange ganger. Det er jo ikke sant i det hele tatt. For på meg selv kjenner jeg bare meg selv, faktisk.
Fasiten på ditt liv ligger ikke inne i meg. Den ligger inne i deg. Hva du trenger, hvem du er, det er det du som bærer svaret på inne i deg. Hvordan jeg er skrudd sammen eller hva som gjør at jeg reagerer sånn eller sånn, svaret på alle de tingene der ligger inne i meg.
Du får ikke funnet ut det uten å sjekke med fasit.
Det er det som er så tungvint med at vi er så forskjellige på alle områder. Ingen standardoppskrift. Ingen universalknapp. Derfor er det så viktig at du møter meg med nysgjerrighet i stedet for klare ferdigtenkte tanker om hva jeg faktisk trenger, eller hvordan jeg henger sammen. Eller hva jeg faktisk mener. Hvem jeg faktisk er.
Jeg har nok hatt lett for å mikse empati og omsorg med at jeg forventer, av meg selv, at jeg skal skjønne hva folk rundt meg trenger, sånn helt av meg selv. Uten å måtte slå opp i fasit. Uten å bla opp inne i deg og se hva det står der, men heller legge sammen noen puslebiter jeg finner til noe jeg tror er sånn som du tikker. Uten å spørre deg: hva er det du trenger?
Hvor mange ganger har jeg ikke møtt mennesker som kommer til meg med en livsutfordring eller en sorg eller et problem med et forsøk på å gi en kvalifisert omsorgsfull løsning. I de aller fleste tilfellene burde jeg heller spørre: hva er det du trenger?
Eller enda bedre: nå vet jeg ikke hva jeg skal si eller gjøre. Men jeg synes det høres ut som du har det veldig vanskelig. Vil du at jeg skal være med deg i letingen etter hva som kan gjøre dette bedre/enklere/lettere/mindre vanskelig?
Markusevangeliet har et knallfint eksempel. Det er en blind mann som heter Bartimeus som sitter ved veien utenfor Jeriko og tigger. Jesus kommer forbi. For meg er det så lett å få øye på det som jeg tenker er hans to største problemer: Det at han er blind og det at han ikke har noen penger.
Jesus går rett på fasiten i stedet, kilden inne i Bartimeus og begynner der. Han lar mannen få definere behovet sitt helt selv: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» spør Jesus.
Trygve Skaug
artist, musiker og poet
Musikk: Ingebjørg Bratland – «Ingen som du»
