Paulus brev til Romerne 7, 19
På grunn av det budskapet han hadde, gjorde Jesus seg mektig upopulær blant mange. Ofte havnet han i klammeri med sterkt religiøse mennesker, som var høyt respektert nettopp fordi de kunne så mye, og var så fromme. Disse ble kalt fariseerne, og de stilte Ham ofte spørsmål for å prøve å sette Ham fast.
En gang fortalte Jesus en lignelse om en fariseer og en toller som gikk til tempelet for å be. Tollerne ble sett på som noen av de mest umoralske i samfunnet. Da fariseeren ba, takket han for at han ikke var som andre, som ekteskapsbrytere eller som svindlere eller som han tolleren som også sto og ba i tempelet.
Tolleren ber bare om nåde, for han vet at han synder. Overraskende nok sier Jesus at det var tolleren som ble sett på som rettferdig i Guds øyne. Han var ydmyk, han visste hvem han var, han visste hva han hadde gjort og han visste hva han trengte: Nåde.
Det perfekte liv finnes ikke. Å leve et liv uten å svikte noen, uten å gjøre noen urett er ikke mulig. Ingen mennesker har klart det, ikke du, ikke jeg. Gjør man et annet menneske til sitt idol, behandler man dem egentlig urettferdig. Deres virkelige liv vil alltid være under den standarden vi setter for dem.
Paulus beskriver den indre kampen som finnes i mennesket, at vi vil gjøre det gode, men så ofte lar andre impulser styre oss. Viljen har jeg, skriver han i romerbrevet, men å fullføre det gode, det makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.
Dette er en grunnleggende sannhet i det kristne menneskesynet. Likevel finnes det stadig dem som hevder at forkynnelse av den gleden man har opplevd som troende, eller at man kan være ansatt i en kristent arbeid, ikke er åpent for dem som har gjort enkelte synder.
Rart med det, siden ingen lever plettfritt. Eller at et av de viktigste kristne budskapene er, som Jesus forklarer det, å bli født på ny. Å bli en ny skapning med nye tanker, nye ønsker, å leve et nytt liv. Å vende om. Det betyr ikke at man blir perfekt, for det er umulig. Men man vet hvem man er, hva man har gjort og hva man trenger: Nåde.
Å få beskjed om at man ikke er god nok kristen på grunn av noe man har gjort tidligere i livet, kan for den det gjelder ødelegge gleden ved å finne troen. Det kan være vanskelig å komme seg ut av en slik ekstra skyldfølelse man blir påført, men man må prøve å glemme hva andre mennesker synes og heller tenke som Sakarja gjør i Lukasevangeliet: Gi hans folk å kjenne frelsen når deres synder blir tilgitt.
Det er blitt sagt at kristendommen er den religionen som ikke begynner med hva vi kan gjøre for Gud, tvert imot begynner den med hva Gud har gjort for oss - uten at vi fortjente det. Bare på grunn av hans uforståelige sterke kjærlighet.
Som Paulus fortsetter: Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? (...) For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.
Stefan Heggelund
stortingsrepresentant for Oslo Høyre
Musikk: Kari Bremnes og Det norske jentekor – "Lite barn som kommer"
