Første korinterbrev 12, 7
Morfaren min var noe for seg sjøl.
Han kunne finne på å synge bordvers på restaurant, for eksempel.
Og jeg ble så flau.
Vi spiste jo nesten aldri på restaurant heller, så det sitter litt i fortsatt.
Morfaren min var noe for seg sjøl.
En gang han og broren min var i byen gikk de forbi en tigger langs en husfasade. Morfar så at mannen ikke hadde sko på seg og tok spontant av seg sine og gav til mannen.
Så gikk han i sokkelesten videre.
Bror min lurte fælt på hvorfor han hadde gjort det.
Så svarte morfar: “Så du ikke? Han hadde jo ikke sko.”
Så gikk de av gårde for å finne nye sko til morfar.
Morfaren min var noe for seg sjøl.
Han var barnevakt rett som det var. Jeg husker vi var der i frisørsjappa hans. Han jobbet i salongen, og vi ventet, mens vi satt på bakrommet og spilte kort og koste oss med et eller annet på TV, søsknene mine og jeg.
Det var helt vanlig at det kom folk inn på bakrommet, kikket litt spente inn. Oftest voksne og ganske langhårede og rufsete mannfolk. De gikk til kjøleskapet, fant seg et glass og helte melk oppi. Så smurte de seg noen skiver med syltetøy, spiste fort opp og gikk ut igjen.
Det jeg har fått vite seinere var at de på vei ut igjen fikk seg en klipp og en barbering.
Og en god prat, for han lagde god stemning, morfaren min. Så gikk de ut og var mette, freshe og fine som alle andre folk en stund til. Jeg ble egentlig ikke så veldig overrasket da jeg fikk høre det at de ikke hadde betalt han ei krone for det.
Morfaren min var noe for seg sjøl.
Han røkte pipe. Han var den snilleste mannen jeg har kjent. Og han bygget modelljernbane. Og spiste loff med meierismør og sukker på. Og fortalte om krigen.
Og på julaften var det hans jobb å lese på alle pakkene. Han leste feil med vilje. Hvert år.
Og jeg lo så jeg gråt av de samme rare navnene. Hvert år.
"God jul fra familien Strammesen"
eller
"Til Trygve fra Elisabeth og Skrukken"
Han gråt under juleevangeliet.
Han gråt egentlig hver gang han snakket om Jesus.
For han hadde tydeligvis gjort ett eller annet svært for morfaren min. Det var lett å se.
Bare navnet kunne få han til å bli helt rar i stemmen.
Sånne takknemlighetstårer. Eller glade tårer, da. Hva handlet det om egentlig?
Morfar var en mann som ba veldig mye, for alt og alle. Hadde en lang liste og den fulgte han nøye. Den lå innafor permen i den røde bibelen hans.
Det har gjort mye med mine tanker om Gud og kristen tro det at morfar var så tett på, liksom. Jeg tror den han var sannsynligvis var preget en del av at han var så god venn med Jesus.
Det med skoene til han tiggeren og alle de folka han så rundt seg, han levde ut en sånn selvoppofrende nestekjærlighetsgreie som noen helt sikkert kunne avfeie som både naiv og dum.
Dager der jeg ikke ser like klart hva jeg tror på eller ikke tror på eller tviler på for den del så synes jeg det er mye lettere å få øye på morfaren min. For morfar og Jesus stod så tett. Så da ser jeg kanskje litt av begge. Jeg vet ikke.
"Jeg er så glad hver julekveld for da ble Jesus født". Det var en av hans favoritter.
Og han var virkelig sånn veldig glad på julekvelden. Bestevennen hans hadde jo bursdag.
"Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det tjener til det gode."
Trygve Skaug
artist, musiker og poet
Musikk: Nidarosdomens Guttekor og Øyvind Kåre Pettersen – «Jeg er så glad hver julekveld»
