For noen år siden ble jeg, familien min og noen venner spontant invitert på kaffe til et eldre ektepar. De bodde på en bondegård i området der vi var på ferie. Inne i huset hang det bilder av familie, barn og barnebarn. Vennene våre kjente dem godt, og det tok ikke lang tid før kaffe og kaker kom på bordet. Da skjedde det noe merkelig.
Jeg vet ikke hvilket forhold du har til musikaler. Jeg synes det er merkelige greier, og da tenker jeg ikke først og fremst på musikken. Det som er rart er at folk som holder på med helt vanlige ting - vasker opp, kjører bil, går en fjelltur eller spiller volleyball – plutselig bryter ut i sang. Det synes jeg er veldig spesielt.
Men det var akkurat det som skjedde hjemme hos de to gamle. Plutselig brøt de ut i sang. De hadde skjenket kaffe til de voksne og saft til barna, og sang av hjertets lyst. Plutselig begynte vennene våre å synge, og til slutt sang jeg jammen av full hals selv.
Gledens Herre, vær vår gjest, ved vårt bord i dag
Gjør vårt måltid til en fest, etter ditt behag
Amen
Da bordverset var ferdig, sa de gamle: «Slik gjør vi det her på gården. Nå må dere værsågod og forsyne dere.» Jeg satt med hendene rundt en syltynn porselenskopp full av kaffe, og tenkte: I dette hjemmet finnes det en tro, og de gjemmer den ikke vekk selv om de får besøk. Tvert imot, de viser den fram og tar den i bruk, midt i noe så hverdagslig som et måltid mat. Dette er ikke påtrengende, men veldig fint.
i livet på gården er Gud til stede, midt i de mest hverdagslige gjøremål. I arbeid og i hvile, hver gang det spises og drikkes og praten går. Og så enkelt kan det faktisk være. Det å tro handler ikke alltid om å forstå, eller gjøre sterke erfaringer med det åndelige. Det handler om å se Gud i smått og stort.
Besøket hos disse to, satte meg på tanken om at jeg kanskje tenker for komplisert når jeg ber, og ikke klarer å tro at Gud hører. Når jeg leser i Bibelen, men sovner før jeg får bladd til neste side. Når jeg går i kirken, men har mest lyst til å komme meg hjem før det er ferdig.
Så nå - Når jeg synes det er vanskelig å få øye på Gud nå, drar jeg ofte tilbake til de to gamle på gården. Hvis jeg har mulighet drar jeg fysisk, men oftest bare i tanken. For i hjemmet til de to gamle, der finner jeg Gud. Her har Gud sin helt naturlige plass.
Enten vi ser det eller ei. Jeg klarer ikke tro annet enn at Gud våker over livene til de to gamle, noe som inspirerer meg til å invitere Gud inn i mine daglige gjøremål.
Kjetil Gilberg
pastor i Kraftverket menighet
Musikk: Ragnhild Pettersen og Arvid Pettersen - «Jeg er i Herrens hender»
