Hva betyr det egentlig å tro på Gud? Og hva i alle dager skal vi forresten med Gud? I en verden der mennesket tilsynelatende finner løsningene selv. Vitenskapen løser snart alle problemer, i alle fall nesten alle.
Tidlig i min politikarriere var jeg på et videreutdanningskurs ute på Fosen. Kurset var fylt av politifag og både fysiske og psykiske utfordringer. En av dagene ble jeg, sammen med de andre deltakerne, påsatt bind for øynene og kjørt av sted i bil. Vi endte opp helt ute ved kysten, i Lysøysundet ved en fiskoljefabrikk der. Da vi fikk tatt av bindet fra øynene, oppdaget vi de høye siloene til fabrikken.
Da vi i tillegg fikk utdelt en klatresele hver, så skjønte vi fort hva det kom til å handle om. Jeg vet ikke om jeg kan påstå å ha høydeskrekk, men jeg har i allefall veldig stor respekt for høyde og liker slett ikke å stå ute på kanten av høye stup. Det er skikkelig ubehagelig. Jeg hadde dessuten aldri tatt på en klatresele før og var slett ikke sikker på om den var riktig montert da vi fikk beskjed om å begynne på trappene.
Etter en uendelighet av trinn sto jeg til slutt oppe på toppen av siloen. Vi ble fortalt at den var ca 40 meter høy og at vi skulle rapellere, altså fire oss ned siloveggen. Utsikten der oppe var helt sikkert upåklagelig, men jeg kan ikke huske at jeg nøt den.
Fokuset var bakken langt der nede og følelsen av at "dette greier du ikke". Klatretauet virket alt for tynt. Jeg var usikker på om sela var riktig montert. Det suste i hodet. Beina var som gele. Kroppen skalv. Jeg hadde ingen kontroll. Ute på kanten virket oppgaven helt umulig.
Det ble et spørsmål om tro. Om tillit til mine kolleger som hadde rigget til rapelltauet. Tillit til at de hadde sjekket sela mi og at den var riktig montert. Tillit til produsenten av tau og sele. Det var denne tilliten som gjorde at jeg til slutt tok steget utfor kanten og mer eller mindre kontrollert kom meg nedover siloveggen til jeg endte opp nede på bakken.
Jeg skalv i hele kroppen, men kjente snart også en enorm følelse av mestring. Jeg hadde ved hjelp av troen på kolleger og utstyr greid oppgaven. Mine kolleger hadde også vist seg tilliten verdig og rapell ble med tiden noe jeg trivdes veldig godt med.
Sånn tror jeg det er med Gudstro også. For meg så er Gud et trygt forankringspunkt. Jeg lever livet mitt på jorda den tida jeg er her, men stoler på at jeg er knyttet til Gud om andre ting svikter. Jeg tror også at Gud har en plan for mitt liv. Gud kan ikke bevises vitenskapelig, men det er et valg jeg har gjort – å tro at Gud finnes.
Jeg har valgt å ha tillit til det, selv om jeg ikke kan peke på bevis som vil godkjennes med vitenskapelige metoder. Livet er fullt av utfordringer og mange ganger får vi kjenne på at vi ikke har kontroll over hva som skjer. Å tro på Gud betyr ikke at alt vil gå på skinner og at det ikke blir motgang. Men som kristen tror jeg også på et liv etter døden. En tro på at Gud holder meg også når jeg forlater det livet jeg lever nå.
Ebbe Kimo
operasjonsleder ved Trøndelag politidistrikt
Musikk: Billy Preston - "Forever, Lord, Jesus"
