Lukas 17, 15-19
Jeg bråvåkner. Det er mørkt i rommet, men det aner meg at dagen har begynt for en stund siden. Jeg har selvfølgelig glemt å sette på alarmen, og nå har vi forsovet oss. Jeg gjør mitt beste for å sprette opp av senga. Jeg løper gjennom dusjen, slurper i meg en smoothie mens kona ransaker kjøleskapet for å se om det er noe å lage matpakke av. Vi har selvfølgelig glemt å kjøpe pålegg. Det blir to brødskiver og en boks med makrell i tomat i veska.
Selvfølgelig har det snødd, så verdifulle minutter går med til å grave fram bilen. Det er en av disse dagene hvor snøbygene står i kø. Lofoten går helt i grått. Og det går litt i grått for meg også. Jeg blir litt gretten hvis jeg er stressa.
Hadde det nå enda vært en dag hvor jeg kunne ha lukket meg inne på kontoret sammen med PCen, men nei, dette er en dag da jeg skal ha masse å gjøre med andre mennesker. Jeg gruer meg.
Jeg stikker innom en matbutikk i håp om å finne noe annet å ha til lunsj. På vei inn døra treffer jeg ei dame som jeg kjenner litt. Hun smiler gledestrålende til meg. Før hun sier «Takk for sist» også gir hun meg en klem! «Så hyggelig å se deg igjen», sier hun. «Og for et vær! Er det ikke flott? I morgen skal ungene ha skidag, så det er perfekt med masse snø i dag!» «Ha en strålende dag!»
«Takk det samme!» hørte jeg meg selv si, og jammen kjenner jeg ikke også et lite smil bre seg om munnen. Dagen er med ett blitt lysere. Gråtonen blir lettere, jeg løfter blikket og ser meg rundt. Smiler for meg selv, og tenker at «Jammen fint»! å bo på små steder der man møter mennesker som lyser opp dagen din.
Mer skulle det altså ikke til – enn å møte noen som var takknemlig. Takknemlig for å se meg og takknemlig for det været jeg ikke akkurat hadde uttrykt begeistring for da jeg gravde fram bilen og kjørte på dårlig brøytete veier de 2,5 milene til kontoret.
Det er en stund siden denne dagen nå. Og – i mellomtiden har jeg trent opp takknemlighetsmuskelen min – ved å bruke den. Jeg takker for at jeg våkner om morgenen, - selv de dagene hvor jeg forsover meg. Jeg takker for alle gode opplevelser jeg har både som prest og i privatlivet.
Jeg takker for at jeg har mat på bordet – og makrell i tomat er jo faktisk godt. Jeg takker for kona mi og familien min. Og jeg passer på å si takk høyt også – til mennesker jeg treffer. Jeg har dessverre enda til gode å takke for store snøfall på mørke og fuktige vintermorgener, men det er snart tid for snø igjen, så jeg får nok mulighet til å øve meg på det.
Jeg har oppdaget at når man øver opp takknemlighetsmuskelen, gir takknemligheten næring til gleden ved å være til.
Takk er et ord som ikke blir mindre verdt eller mer forslitt hvis det brukes ofte, verken i forholdet til hverandre eller i forholdet til Gud.
Kristine Sandmæl
prost i Lofoten prosti
Musikk:
Frode Fjellheim, Marthe Rausand og Randi Lundemo - "Biejjiem Jih Askem"
