Matteus 6, 34
Jeg er så lei av å bekymre meg. Det har satt seg fast som en automatrefleks i ryggmargen min - det å bekymre meg altså. Er det ikke noe å bekymre seg for, finner jeg alltids på noe.
Verst er det om kvelden når jeg skal legge meg. Da er det som om en storproduksjon av bekymringer settes i gang. Jeg prøver å telle til tusen, jeg tenker på fargen grå, jeg sier kjedelig ord om og om igjen eller jeg gir opp og går og ser på en eller annen TV-serie.
Kjenner du deg igjen? Hvis ikke, er du en av de heldige. En av dem som har evnen til å ta en dag om gangen, og la den bestemme hva som kommer.
Jeg prøver også å gjøre det. Jeg øver meg på å være tilstede i øyeblikket, og glede meg over alt som går bra. Men så fort jeg har tenkt den tanken, kommer styggen på ryggen og sier at nå har det gått bra så lenge, at statistisk sett bør noe gå galt snart. Riktig galt.
Det er ikke til å stikke under en stol at jeg er godt oppdratt av innbarkede hedmarkinger, som ikke tar noen glede på forskudd eller letter fra bakken i ren eufori. Slikt gjør ikke vi. En innebygd skepsis og pessimisme er en slags arvesynd vi har med oss. Vi er jordbundne. Været er stabilt, årstidene eksisterer fremdeles og vi har råd til ikke å glede oss over de små ting, for det er ingen umiddelbare farer i kjømda.
I mitt liv er alt såpass bra, at sjansen for at noe snart skal gå galt, er større enn at det som er bra opprettholdes. Det er en form for bekymringshypokondri. Er jeg et ordentlig menneske hvis jeg ikke bekymrer meg? Tar jeg livet og mine medmennesker på alvor hvis jeg ikke bekymrer meg?
Foreløpig har nok 90% av mine bekymringer vært bortkastet tid. Hvis bare hodet mitt ville forstå dette, og oversette dette til psykisk og fysisk ro.
Jeg begynner i hvert fall med å erstatte kjedelige ord, gråfarge og telling på kveldstid med å sitere Matteus. Så vær ikke bekymret for morgendagen, morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Jaja, så får vi se.
Ingjerd Egeberg
skuespiller
Musikk: Mikael Wiehe - "Var inte rädd mitt barn"
