Det er så forunderlig og uvant det som skjer rundt oss om dagen, som om hverdagene som vi kjente så godt er snudd helt opp ned, de minner ikke engang om hverdager lenger, har forandret seg, skiftet form.
Sånn føltes da coronna-viruset ankom landet vårt. Hverdagen vår.
De daglige spaserturene, samtalene i ferskvaredisken, kirken du kanskje er vant til å gå i, festene du elsker å være på, møter og klemmer på gaten er plutselig ikke lenger der. Som om noe uvirkelig skjer også er det allikevel plutselig helt virkelig.
Vi blir urolige av det som ikke stemmer, vi mennesker, det som ikke ligner de dagene som har vært før, kanskje vonde dager, fine kanskje, helt ok dager, anstrengende muligens, men vanlige har de vært lenge. Og nå er de plutselig blitt helt uvanlige.
Se for deg at du står på et fjell og ser utover et helt annerledes landskap plutselig, alt er annerledes enn det var for et år siden, en dag siden, et minutt siden.
En helt ny virkelighet ligger foran deg og du tenker: "Nå skjer dette. Nå er det dette som er vår virkelighet", og sakte, men sikkert går vi sammen mot dette nye bekjentskapet, denne nye virkeligheten, tar den i hånda eller tar den ved horna, og går. Mot nye vanlige hverdager. Og selv om vi kanskje ikke liker den så veldig godt, denne nye kompisen, denne nye hverdagen, så er den ikke helt ukjent lenger. Den er vår virkelighet nå. Og det er vi som skal holde i den.
Da faren min døde følte jeg noe av det samme som jeg føler nå. Han var hverdagen, han var brun ettermiddagshud, vanlige hjelpsomme muskler, han var trygghet, surkål, øl, en veranda og vanlige dager og telefonsamtaler. Virkeligheten.
Også plutselig borte. Og jeg så utover dette nye urolige landskapet og jeg tenkte: "Nå skjer det, nå slutter fuglene og synge, biler kommer til å kjøre inntil siden i Ryenkrysset, stoppe, og menneskene kommer til å sette seg ned på fortauskantene og se tomt uti lufta, 20 bussen blir sikkert innstilt og vi kommer ikke til å puste mer for lufta blir tung og puste i, kommer til å bli umulig å puste i."
Men det er da det skjer, dette underlige som er så fasinerende med oss mennesker
Alle som har mistet noen, mistet en hverdag, skal trekke det første åndedraget godt ned i magen. Du så kommer de til å klare å puste. Bilene kjører videre samme dag og blinker seg ut og inn av Ryenkrysset og ingen setter seg ned på fortauskanter og fuglene synger i trærne over deg. Du bare merker det ikke ennå.
Det er det samme med lykke. Hvordan kunne dette landskapet foran deg bli så vakkert plutselig? Hvordan kunne denne gråe steinrøysa du har sett så lenge forandre form så raskt? Fordi du ble forelska. Fordi du fikk et barn? Fordi du traff en venn igjen. Fordi du fikk en hilsen fra Gud. Fordi du følte at det finnes enda mer etter denne virkeligheten.
Men bilene stopper ikke, fuglene synger ikke annerledes, og vi går videre mot en ny hverdag for hvert skritt vi tar.
La oss gripe denne nye virkeligheten ved hornene sammen, la oss gå sammen. Lytt til hverandre, vask dere på hendene, hør på radio. Så møtes vi der hvor fuglene synger vanlig igjen.
Linn Skåber
skuespiller, komiker, forfatter
Musikk: Odd Nordstoga - "Det lova land"
