Heldigvis kan det jo også bli morsomt, som når man glemmer hva som var den egentlige ordlyden. Jeg hørte mannen som sa om et populært fenomen at «Det sprer seg som varmt hvetebrød i tørt gress.» Eller han som skulle fortelle at det ikke sto så verst til: «Åh, jeg har da til salt i såret.» Eller hva med: «Ti fugler på taket gjør ingen sommer.» Jeg glemmer heller ikke den herlige beskrivelsen av en tale på menighetshuset: «Ikke et sete var tørt.»
Joda, det er lett å snuble i ordene.
Det virkelig farlige er når viktige utsagn forfaller til klisjeer. Jeg tenker på de tilfellene der vi bruker de store ordene, men egentlig ikke mener noe med dem. Et eksempel: I ånden fra FNs menneskerettighetserklæring av 1948 sier vi at alle mennesker er like mye verdt, eller for å bruke erklæringens ord: at de har den samme «iboende verdighet». Men noen ganger lurer jeg: Er det også bare blitt ord? Er det bare «noe vi sier»?
Jesus levde i en tid da det var mye mindre snakk om enkeltindividet og dets verdighet enn det er i dag. Intet klart begrep om ”individets rettigheter” fantes ennå, og det var nok vanligst å snakke i generelle vendinger om mennesker – i hvert fall de som ikke tilhørte de øverste, styrende klasser – som kun tilhørende en gruppe. Var du uren eller av galt folkeslag eller snakket galt språk eller hadde galt kjønn, var du allerede stemplet. Da hjalp det ikke hvem du selv – som individ – egentlig var, for du var allerede kategorisert, stigmatisert og utenfor.
Rett inn i dette taler Jesus og hans følgesvenner. På påfallende klart vis ytrer de ord om verdi og inkludering som for oss i dag altfor lett blir klisjeer, men som den gangen sjokkerte og overrasket. Paulus’ ord fra 1. Korinterbrev, 12. kapittel, er en tekst av den typen:
«Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke.»
Altså: Jøde eller greker, slave eller fri – et annet sted snakker Paulus som kjent også om mann eller kvinne: alle er vi del av den samme kropp, det samme legeme, den samme helhet. Ikke som uformelig gruppe, men faktisk som «enkeltlemmer» – enkeltmennesker. Forstår vi egentlig hvor grensesprengende denne læren er? Eller er det bare blitt enda en klisjé…?
På samme måte som vi alle har vårt fingeravtrykk, har vi også hver og én vår spesielle identitet. Men disse forskjellene gjør ikke at noen er mer eller mindre verdt, for alle får vi være lemmer på den samme kropp, sier dagens tekst. Det er et rikt ord å ha med seg inn i en ny uke: at du, og hvert eneste individ, inviteres til å ha en unik plass i den store helheten.
Henrik Syse
Musikk Shape of my heart Trond Lien og Frøydis Grorud