Da jeg var liten samla jeg på frimerker. Jeg elska å bla i albumene fulle av all verdens motiver. De siste åra har jeg fått en ny hobby. Nå samler jeg på forbilder i stedet! Når noen sier eller gjør noe inspirerende, får de plass i samlingen, som om de var de nydeligste merker.
Jeg har noen særlige favoritter i albumet. Forbilder jeg trekker fram når jeg trenger et kjærlig dytt i ryggen. Om morgenen, for eksempel, da jeg har uvanen med å la hjernen gå i feilsøkingsmodus, og finne problemer bak hver en sving. Da hjelper forbildesamlingen. Jeg blar for eksempel fram til to gode, voksne damer.
Den ene er ei sterk tante jeg hadde. Hun levde med mottoet «Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, så jeg velger å le!» Jeg ser henne for meg. Det milde, smilende ansiktet der oppe på nordvestlandet. Når noe gikk henne imot, enten det var en filleting som at en bursdagskake ble mislykket eller hun fikk en ekstra utfordring på sykeleiet sitt, ja så gjorde hun - i hvert fall et iherdig forsøk, på å se det komiske i situasjonen.
Og jeg tenker at om hun maktet å velge det lyse framfor det mørke i livets tøffe motbakker, så kan kanskje jeg også gjøre et forsøk?
Også har jeg lyst til å nevne den andre sterke dama som drar meg ut av senga, for jeg skal innrømme at jeg selv synes det var litt komisk når jeg oppdaget at det er en person jeg kanskje etterligner oftere, mer enn noen andre - og det er kanskje ikke det vanligste forbildet - men det er svigermor!
For hun har et forbilledlige morgenhumør. I morgenstunden ved frokostbordet, alltid med to skiver med gulost og syltetøy og to kopper kaffe, da er livet på sitt aller beste. Det morgenglade lynnet er fascinerende å være vitne til; smilet og lettheten hun går ut av startblokka med, selvsagt ikke alltid, men nesten uavhengig av hvilke utfordringer dagen skal by på.
Veldig ofte kopierer jeg derfor gjerne ritualene til forbildene mine. Jeg smører meg to skiver med gulost og syltetøy, de tunge morgenene. Drikker to kopper kaffe. Og er det noe jeg er lei meg for eller gruer meg til, sier jeg til meg selv, slik jeg hører for meg tantes stemme i telefonen: «Nå vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte, men jeg velger å le!» Også hender det rett som det er, at humøret stiger.
I 3. Johannesbrev står det: «Mine kjære, ta ikke det onde til forbilde, men det gode! Den som gjør det gode, er av Gud.»
Jeg tenker det er guddommelige fotavtrykk, jeg samler på! Forbildene mine er små Gudstegn. Tegn på Guds kjærlighet, på de gode gavene og evnene Gud velsigner oss med. Forbilder jeg kan ta etter, som kan vise meg vei, for eksempel bort fra bekymringene, eller for å skimte solen hver nye morgen.
Gode forbildene i hjertet er mer verdt enn all verdens frimerker - på loftet.
Tor Magne Nesvik
prost i Ytre Stavanger
Musikk: Anne Grete Preus og Elise Båtnes – «Lær meg»
