Når vi møter mennesker som er i sorg, blir vi ofte usikre. Hva skal jeg si? Hva skal jeg gjøre? Vi blir redde for å si noe feil, og trekker oss unna. Unnskylder oss med at de trenger sikkert litt tid for seg selv. De orker sikkert ikke besøk nå. En mann som hadde mistet sønnen sin fortalte meg nettopp dette, at han merket at venner og kjente trakk seg unna. Han så at noen krysset over på andre siden av veien, for å slippe å bli konfrontert med det vonde og ubehagelige.
Akkurat i dag er det mange som har noen de tenker spesielt på. På noen de mistet denne dagen for 8 år siden. I Oslo - eller på Utøya. De sitter fremdeles med en stor sorg og et tomrom som aldri kan fylles igjen. En sorg som vi andre kanskje aldri vil kunne forstå.
I dagene etter 22. juli så vi at mange i det norske folk hadde behov for å vise kjærlighet og støtte. Det var rosetog i gatene, taler om demokrati og frihet. Et enormt blomsterhav utenfor domkirken i Oslo. Det grusomme vekket en bølge av kjærlighet i folket, midt i det fullstendig meningsløse!
Et bilde som gjorde inntrykk på meg, var rosene som fløt i vannet, i Tyrifjorden.
Så har tiden gått. Men tiden leger ikke alle sår. Sorgen er fremdeles vanskelig og plassen er fremdeles tom.
Hvordan tar vi vare på mennesker som opplever sorg? Tør vi å snakke om det? I våre blankpolerte liv har vi kanskje fjernet oss litt fra virkeligheten. Vi snakker mest om det som er godt og behagelig. På sosiale medier deler vi bilder av livets solside, vellykketheten og de gode øyeblikkene. Men hvor går vi med sorgen? Hvem kan vi dele den med?
Kjenner vi noen som har det vanskelig? Kan vi ta en telefon, sende en melding, gi en klem eller gå på et besøk? Vi kan si: "Jeg vet ikke hva jeg skal si, men jeg er her for deg." Og hvis de ikke orker å snakke, så sier de nok nettopp det.
La oss være gode medmennesker og tørre å bry oss! Medmennesker som bringer litt lys inn i mørket. Jeg tenker på rosene i vannet. Svein Ellingsen beskriver Guds kjærlighet som en rose som aldri dør:
"Det finnes en dyrebar rose som aldri skal visne hen,
den trosser all frost på jorden og blomstrer og blomstrer igjen.
Den blomstrer fremdeles i verden, og dufter av sommer til trøst
for alle som bøyes av smerte i jordlivets nakne høst."
Edel Merete Gervin
diakon i Bragernes menighet i Drammen
Musikk: Ole Paus - "Mitt lille land"
