Vi lever i en opplyst tid, sier vi ofte. Og sikter til alt hva vi vet, har funnet, og kan.
Men en ting vitenskapen virkelig har funnet mye av, -er ting vi ikke kan noe om. Det vi ikke vet.
Idet hjernen ble utsatt for nyere forskning, har det virkelig blitt klart for oss at der inne i hodet vårt er det et univers vi knapt kjenner.
Og lenge før menneskeheten tok sine første steg ut i verdensrommet, hadde vi innsett at det aller meste rundt oss, det har vi ingen peiling på. Vi lever i en opplyst tid, men det aller meste rundt oss, og i oss, ligger tross alt i ikke-vitens mørke.
Derfor er det noe med julestjerner, vismenn, og tente lys som hører hele året til. De representerer en annen form opplysning, -som ikke handler om viten, men undring, lengsel, og tro. De tre vise går foran en uoverskuelig mengde mennesker som fornemmer en større mening, en skaper, og en kraft i tilværelsen. Vi kaller det ikke vitenskap, men denne fornemmelsen er likevel en globalt utbredt erfaring, som har fulgt mennesket gjennom hele dets historie.
Til advent henger vi opp stjerner, og tenner lys for undring og tro, -det er en opplysningstid. Men ikke fordi vi sier «vi vet». Selv Paulus, som fortalte at han hadde blitt rykket bort til Gud og hørt uutsigelige ord…selv ikke han sier «jeg vet». Han sier: «Nå ser vi som i et speil, i en gåte –Nå forstår vi stykkevis…» Det eneste han sa han visste, var på hvem han trodde. Selv om julepynten pakkes ned, kan undringen og troen fortsatt gi lys over livene våre.
Det var «Heller tro enn vite», med Anne Grete Preus. Det er ikke alt som kan vites, men «salige er de som ikke ser, men likevel tror». Og jeg tenker på historien om den lille gutten som var hos bestefaren sin som lå på dødsleiet. «Jeg skulle så gjerne sett havet før jeg dør» sa bestefaren. Da løp den lille gutten ut, helt ned til sjøen med en kopp, og fylte den. «Her kommer jeg med havet til deg, bestefar», sa han. Det var kanskje ikke det bestefaren hadde sett for seg, -det var på mange måter enda vakrere.
Nils Terje Andersen
Musikk Heller tro enn vite - Anne Grete Preus