Nå er det tøffe tak for mange av mine venner! Snakket nettopp med en kamerat som fortalte at nå var det slutt. Etter syv år med målrettet bygging av bedriften måtte han kaste inn håndkledet. Han var vant til magre måneder i januar, februar og mars, men når koronaen kom og stoppet sårt tiltrengt omsetning, også i vårmånedene, gikk kassa helt tom.
Denne dagen skulle han gi den tunge beskjeden til sine ansatte, fedre med kone og barn, at jobben deres ikke fantes lenger. En annen venn har allerede kuttet kostnader helt ned til beinet, og kjemper nå en siste desperat kamp i et forsøk på å holde skuta flytende. Han forsøker å se lysglimt i alt positivt som skjer, men kassa er tom og kona har allerede vært aleneforsørgeren for familien et par måneders tid.
En tredje venn har sikker og trygg jobb, men har kjempet sitt livs kamp på isolat ved Drammen sykehus. Koronaviruset traff han med full kraft og aldri før har jeg hørt han så syk som på våre daglige telefonsamtaler, han fra sykeseng, jeg fra hjemmekontor. Min hverdag er også temmelig forandret, jeg som lever av å snakke til og lede store forsamlinger. Den jobben funker dårlig når det ikke er lov å samles.
En ting er helt sikkert: det er mange som må starte på nytt igjen når dette er over. Vi er vant til at enkelte av oss, meg inkludert, treffer veggen og går på en smell i løpet av livet, men koronasmellen har slått ned en hel hær av mennesker på samme tid.
Men - Det er ikke bare dumt å starte på nytt - av og til. Og De færreste av oss klarer å gjøre det uten ytre påvirkning. Det må noe drastisk til for å få oss til å våkne. Jeg føler meg våken nå.
Jesus brukte mye! energi på å vekke folk der han vandret. Vekke mennesker til nytt liv og ny retning. En smell kommer jo ofte på grunn av at vi alt for lenge har gått i feil retning, og plutselig oppdager at det er en blindvei vi har vandret på. Jesus sa til dem som hadde gått seg vill og lurte på hvor i all verden de skulle finne den rette vei? «Jeg er veien, sannheten og livet» sa Jesus.
Det å følge Jesus er heller ingen enkel vei å gå. Jeg har selv forsøkt å holde meg på den veien i mange år nå, og jeg detter stadig i grøfta. Da får jeg gang på gang erfare den store fordelen av å gå sammen med Jesus. Han drar meg opp av grøfta igjen, hjelper meg å børste bort støv og skitt, og går videre på veien sammen med meg. Enkelte ganger foran, enkelte ganger ved siden av, og en gang har han måtte bære meg et stykke av veien. Jeg er ganske tung, men ikke for Jesus.
Han sier «du er min Jan Erik, med alt hva ditt liv rommer. Du er slettes ikke tung, for jeg elsker deg!» Ved å gå veien Jesus leder meg på, blir jeg stadig påminnet hva som er det viktigste for mitt liv. Da får det bare komme alt det som skal skje meg. Jeg er klar om ikke alltid rede, men en ting er sikkert: jeg er ikke alene.
Jan Erik Larssen
programleder og foredragsholder
Musikk: Solveig Slettahjell, Tord Gustavsen, Rune Arnesen og Mats Eilertsen – «Blå salme»
