Teksten er hentet fra Rom. 11, 17-18.
I Horten har vi noe som nesten ikke finnes andre steder i landet. Det er misteltein. Store grønne klaser gror som snyltevekster på mange slags trær, mest ask og lind og epletrær. Nå vinterstid er det lettest å få øye på den. Mens de andre grenene på treet spriker svarte og nakne, er mistelteinen grønn og frodig året rundt.
Mistelteinen har gjort meg nysgjerrig fra første stund jeg kom til byen. Jeg hadde hørt om frøene som var som fulle av lim, og som fuglene åt og lot gå gjennom seg. Det som kom ut, var like klebrig som det som gikk inn, og fordi fuglene gned det av seg på greinene, kunne frøene bli værende på ei grein og spire på nytt.
Etter en av stormene i vinter fant jeg en stor grein på bakken som bar på en mistelteinutvekst. Jeg tok den med hjem og satte den i vann. Hva skjedde? Jo, etter en stund spratt det ut nye mistelteinspirer fra sprekker og sår i kvisten. Altså kunne det ikke bare være ad fugleveien mistelteinen formerte seg.
Da jeg fikk lest litt, skjønte jeg at mistelteinen skjøt røtter innover i greinene de vokste på, og var helt avhengig av å drikke vann og næring fra morstreet. Fordi den har vidåpne spalteåpninger kan planten tillate seg å være grønn hele året, så mye fråtser den på tilgangen den får. Og så – blir treets rifter og sår dører for stadig nye planter.
For meg har mistelteinen blitt en liknelse fra Gud. På mange måter er jeg og en slags snyltevekst i Guds rike. Jeg har så visst ikke gjort meg fortjent til noe borgerskap hos Guds folk, verken ved egne gjerninger eller av avstamning. Når Paulus beskriver oss som ikke er født som jøder, sier han: "… du som var en vill oljekvist er blitt podet inn blant grenene og har fått del av sevjen fra roten. Men innbill deg ikke at du er bedre enn grenene. Gjør du det, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg."
På samme måten som mistelteinen er også jeg blitt podet inn på et tre. "Jeg er vintreet, dere er grenene", sier Jesus. Jeg er blitt podet inn i dette treet der hvor sårene i det er blitt synlige. Alle de sårene Jesus ble tilført mens han levde på jorden og som han fikk da han bar all vår lidelse opp på korset, det er de som åpner døren for mitt liv. Gjennom dem kan jeg få drikke næring og levende vann. Dette er et fantastisk mysterium. Og det slutter ikke med det.
For meg er det en enda større nåde å oppdage at mistelteinen som er en snyltevekst faktisk er blitt opphøyd til en av de fremste kjærlighetsvekster verden vet om. Hvem har ikke hørt om hva som kan skje når man står under en mistelteinkvist? Og for tiden forskes det på den i håp om at den til og med kan fordrive kreftsykdommer. Det er ikke grenser for hva Gud kan skape i oss som får lov til å være podet inn i hans tre. Mens vi synes snyltevekst er et skjellsord, gjør Gud oss til sendebud for den største kjærlighet av alle og med et kall til å bekjempe det onde.
Mistelteinen er kjærlighetssymbol bl.a. fordi den er eviggrønn. Kjærligheten som aldri dør. Det samme er tilfellet for den som får lov til å tro på Kristus. Sevjen vi får næring av er det levende vannet som veller fram fra GUDS kjærlighet og gir evig liv..
Mistelteinen har blitt min trøst og utfordring: Å være podet inn i Kristi sår, som en gren på hans vintre, er ikke å bli behandlet som noen snyltevekst. Nei, han fryder seg over oss og sier at vi er dyrebare i hans øyne. Vi er podet inn av kjærlighet og lever der for å elske. Det er historien og mistelteinen og oss. Til alle tider.
Vil du skrive e-post til Hilde Sanden, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Marianne Juvik Sæbø i salmen "Å, fikk jeg kun være den minste kvist."