Ingen av oss kan leve uten fellesskap. Vi angår hverandres liv. Vi lever ikke bare for oss selv, vi dør ikke for oss selv. Er ikke det fint? Tross alle endringer der alt ser ut til å forandre seg står dette fast. Det er ikke godt for mennesket å være alene. Sånn har det alltid vært, slik kommer det alltid til å bli.
Samfunn handler om å finne sammen, å finne hverandre og noe å dele. Å komme hverandre i møte er vel det mange kaller livets virkelige risiko.
Det krever mye og vi risikerer mye ved å velge nærvær med andre. Vi kan både bli avslørt og avvist, eller bergtatt og bundet.
Jeg har gått på mange kurs og fått mye veiledning for å lære dette som kalles sosial, emosjonell og eksistensiell kompetanse, men synes fortsatt det er mange skjær i sjøen.
Men det er ikke alltid lett å "leve" det.
Alt om fellesskap er nært oss i adventstiden. Kontrastene blir så sterke at jeg synes det er vanskelig. De som har sterke fellesskap å være i, de som mangler dem og lengter etter dem. Det arrangeres mange møteplasser for barn og voksne.
Julebordene er en avslørende arena for godt og dårlig fellesskap. Det er stor smerte i å være utenfor det vi alle er avhengige av.
Jeg arbeider i helsevesenet, og jo større erfaring jeg har fått, desto tydeligere blir dette sårbare som handler om å se og bli sett, forstå og bli forstått. Mye handler om makt og avmakt i møte mellom oss som kalles hjelpere og de som trenger hjelp.
Jeg ser hvor inderlig vi trenger å oppøve varheten for den enkelte, både kolleger og de syke, midt i vår travelhet. På vårt sykehus skal vi måles på kvaliteten på fellesskapet vårt fremover, for vi vet at vi ikke er gode nok.
Jeg har lært at skal vi evne å skape ekte fellesskap må begge parter være sanne mot seg selv og hverandre. Vi må først se innover i vårt eget for å se klart utover til den andre.
Hvem er jeg, og hva vil jeg nå i dette møte? Motivene mine, fordommene mine, følelsene mine avgjør om jeg ser den andre på ekte vis. Uttrykket ansiktets etikk fasinerer meg og handler om å se hva ansiktet sier når vi møtes.
Det er aldri uvesentlig hvem den andre er og hva den andre vil. Selv om jeg vil, må også han eller hun ville møte meg.
I dagens tekst er den andre ikke hvem som helst.
Paulus skriver i 1. kor 1, 9: "Gud er trofast, han som har kalt dere til samfunn med sin sønn, Jesus Kristus, vår Herre."
Den andre er Guds Sønn. Han kaller deg og meg til samfunn med seg, ekte fellesskap, nærvær, fortrolighet. Hva tenker du om det? Hva slags utgangspunkt har du for et sånt møte?
Det er han som tar initiativet til å møte deg og meg.
Det er udiskutabelt. Det er få ting vi har så sterke bevis for. Det er tull å tenke at han ikke vil ha noe med deg å gjøre.
HAN KOM FØRST og innbyr oss til samfunn med seg. Det er tydeligvis viktig for han å være sammen med oss. Fortsatt er det hele poenget, samfunn med ham.
Det er jul, at han kom hit. Jeg kjenner mange som var interessert og motivert for ekte møter med han. Ingen av dem har gått videre uberørt.
Han kom for å være nær oss, sammen med oss.
La oss be: "Takk Gud at du har kalt oss til samfunn med din sønn Jesus Kristus. La det bli trygt og klart for alle som lengter og leter etter deg. Takk at julens egentlige hilsen fra deg er nettopp dette. Amen.