Teksten er hentet fra Rom. 8,18-23.
Jeg har bare innrømme det; jeg har gledet meg lenge! Nå er det 10 dager igjen. Til seriestart for norsk fotball. Endelig tid for å ta på seg drakten. Og gå til stadion. Der skal jeg stå og synge frem laget mitt. Kjenne trykket fra tribunen. Følge spillet. Du må ha følt det for å forstå. Gleden. Galskapen. Og lidelsen når det butter imot.
Kanskje er det barnslig å være fotballgal. OK. Da foretrekker jeg å være barnslig. Og lar fotballen være fristed for følelser. Det er da mer enn nok av både fornuft og ansvar ellers.
Men fotball er lek. Hvis det skulle være noen tvil, så skjønner jeg det. Fotball er ikke en kamp på liv og død. Det er mye mindre viktig enn det. Større kamper kjempes. Kampen for å fø verdens sultne barn. Flukten fra krig. Kampen mot kulden. Eller rett og slett for å se perspektiver når gutter sin lek med ball får mest fokus.
"Livet er en kamp," blir det ofte sagt. Mange har opplevd at det er sant. Når en sloss mot sykdom. For å få endene til å møtes. Aldri føler at en strekker til. Eller strever med å se en mening. Du kjenner hva du har kjempet med.
Paulus sitter og skriver til menigheten i Roma. Kanskje ser han for seg noen av de kristne der, strever med det samme? Den godeste Paulus hadde jo skjønt forlengst, at en kristen tro, slettes ikke var noen lettvint medisin mot mismot. Heldigvis er troen mer ærlig enn det.
Men Paulus skriver: "Jeg mener at det vi må lide her i tiden, ikke er for noe å regne mot den herlighet som en gang skal åpenbares og bli vår." Paulus fester blikket langt frem.
Helt motsatt av det som er standard for norske idrettsfolk. De sier bestandig; det er viktig å ikke bli for opptatt av resultat! En må tenke arbeidsoppgaver, og så kommer resultatene av seg selv.
Jeg lurer på, når livet kjennes som en kamp, om det ikke er Paulus som har mest for seg likevel. Vi trenger òg å løfte blikket fremover. Ikke som en flukt fra hverdagen. Mer som en inspirasjon til å gå inn i den kampen som er vår. Og det finnes håp. En dag skal kampen være over, og vi blir Guds barn helt og fullt.
Det finnes masse musikk, der dette er et viktig tema. Jeg tenker på gospel, med røtter tilbake til amerikanske slaver. Mennesker som hadde en knall tøff kamp for å overleve. Folk som måtte finne seg i mye. Samtidig som de slet for å bedre sine kår, ble de også holdt oppe av håpet om himmel.
Jeg hører av og til at noen snakker med forakt om oss som håper på et evig liv. Og hvis en tar himmelen på forskudd, må det jo bli galt. Jeg ønsker det annerledes. At når livet er en kamp. Så skal vi ikke skjemmes, om vi løfter blikket fremover og oppover. Så skal det òg hjelpe oss til å leve sant underveis.