Teksten er hentet fra 1. Tess 3, 1-7: Jeg måtte vite hvordan det stod til med deres tro.
Jeg har vært der hvor jeg ikke orka å be.
Det er jeg ikke alene om, vet jeg. Folk har fortalt meg at da ulykka ramma dem, da gikk bønnene deres av lufta. Hva skal det være godt for å be, liksom. Her hadde de bedt for barnet, natt og dag, og likevel døde det. Her hadde de trygla Gud om at ekteskapet måtte bli bevart fra alt ondt, og så kom ulykka likevel. Da går alle farger i svart, all glede blir borte, all gudstro kan likefram gå i koma.
Det er i slike tider en trenger gode venner.
Visst trenger en fagfolk når livet vender uværssida til. Da er det godt å ha prester, psykiatere, leger og kriseteam i nærheten. Men ofte var det noe så enkelt som varmen og omsorgen fra nære venner som ble tungen på vekstskåla, det som fikk livet på skinner igjen.
Det er en sånn erfaring som er resonansbunnen for en setning i Paulus’ første brev til tessalonikerne: Slik, skriver han der, har deres tro gitt oss trøst i vår uro…
Paulus hadde vært urolig for de kristne i Tessaloniki i Nord-Hellas. Så sønderrivende urolig som en kan bli når en sjøl sitter flere dagsreiser unna og hører at nære venner skal ha blitt forfulgt og ha opplevd tortur og andre forferdelser.
Men uroen inni ham stilna da varmen fra ei tro som hadde holdt, slo mot ham. Gode nyheter kom til slutt, om at en trygg og grunnfesta tro hadde båret Tessaloniki-menigheten gjennom prøvelsene. Og denne troen på Jesus hos de andre, denne kjempende troen, foredla i motgangen, den fikk altså uroen inni ham til å stilne.
Slike erfaringer ligger og venter på oss også. Når uroen river og sliter i oss, uroen over et liv som er kommet på tverke, uroen over bønnesvar som uteblir, da trenger vi varmen fra andre som har kjempa seg fram gjennom livet i Jesu følge.
For alle som tror på Jesus har nok en eller annen gang måttet kjempe med smerte og sorg og med fortvilelse over at Gud kjennes langt borte. De har slåss med tvil og indre uro over at ingen bønner ble hørt. Sånt hører med til det å leve. For ingen slipper gjennom et langt liv uten å møte motgang.
Men det som også hører med, er den guddommelige gåte at andres tro kan bære oss gjennom vanskene.
Da Jesus så deres tro, står det om noen som firte den lamme vennen sin ned til Jesus gjennom taket, - da han så deres tro, gjorde Han sitt under og helbreda.
Sånn kan Jesus bruke andres tro til å gi sin hjelp. Han kan bruke deg til å hjelpe venner. Han kan bruke venner til å hjelpe deg. La dem be for deg. La dem fortelle hvordan de sjøl kom ut av tunnelen og fant igjen gleden og håpet og bønnen. Som Paulus sa det: Slik har deres tro gitt oss trøst i vår uro.
* * * *
Vi hører Sigvart Dagsland i salmen "Det er makt i de foldede hender".