Teksten er hentet fra Kol. 3, 12-17.
Å kle på seg om morgenen hører til et slags morgenrituale, for den som er så heldig å klare det. Vi føler oss bedre med klær på når vi skal møte folk i løpet av dagen. Men et annet klesplagg hører også med til dagens forberedelser, ifølge Bibelen, som til og med er uavhengig vår egen evne til å kle på oss selv. "Kle dere i kjærlighet" minnes vi på. Men å kle seg i kjærlighet, hvordan i all verden gjør man det? Spurte jeg meg selv en dag jeg hadde tenkt meg om og forlatt alle klisjeene….
Da var det som Gud flyttet blikket mitt ut av stuevinduet og lot det lande på sommerens nyanskaffede solcellelykt på verandabordet. Som en helt vanlig smijernslykt med et stort stearinlys inni står den der, ganske så troverdig, ikke alle legger merke til at det på toppen av lykta er noen små firkantede felt med solcellepanel og at stearinlyset ikke er laget av voks.
"Ser du?" var det som Gud sa et sted i meg: "På samme måte som lykta di kler seg i sollys så fort dagslyset kommer, og lar seg fullstendig gjennomtrenge av lyset, slik vil jeg at du skal stille deg i lyset fra min kjærlighet. Først da kan jeg kle deg i den. Det er en tid for å motta, og det er en tid for å gi. Når du stiller deg i mitt lys, lades min kjærlighet opp i deg. Når andre trenger kjærlighet fra deg, vil jeg la min kjærlighet lyse fra deg uten at du må bekymre deg om å skru på bryteren."
Gud bruker stadig bilder og liknelser for å få meg til å ane noe av Hans vesen. Jeg ble sittende og se på solcellelykta på verandabordet. Den har en på-knapp på hele tiden. Jeg rører den ikke. Det er sollyset som regulerer når den tar inn lys og mørket som bestemmer når den lyser. Er det gråvær en dag, gir den fra seg svakere lys på kvelden. Likevel lyser den!
Den står i rett posisjon når den har på-knappen på og står slik at lyset faller på den. Hvordan er det med meg, tenkte jeg..? Har jeg alltid knappen på og stiller jeg meg alltid i rett posisjon for å ta imot Guds kjærlighet? Hvis jeg ikke gjør det, hvordan skal han da få kledd meg?
Et klesplagg dekker og beskytter, tenkte jeg. Det samme skjer om jeg lar Gud kle meg i kjærlighet. Kjærligheten dekker over en mangfoldighet av synder, sier Bibelen. Å la kjærligheten dekke meg som et varmende klesplagg og som et gjennomtrengende lys, gjør ikke at synden blir uvirkelig, kjente jeg, Gud krever ikke av meg å glemme den like fort som han kan, i stedet lar han den realitetsorientere meg i forhold til hvem både han og jeg er, - og viser meg hvor forunderlig vakker nåden er. Nådens gjennomskinnelige lys vil skape et gjenskinn i møte med andre som strever. Slik er det Gud har tenkt: Jo mer nåde vi slipper inn, jo mer sender vi ut igjen. Er det dårlig stelt med nådeforsendelsen vår, er det kanskje på tide å senke skuldrene og stille seg i kjærlighetslyset….
Men hvordan stiller jeg meg der? Det holder å si "Jesus! Vis meg at du elsker meg!" Og regne med at han svarer. Og oppdage at han etterlater spor. Det går an å rope på Gud selv i dødens mørke…. Det holder. Også en solcellelykt trenger tid for å lades etter å ha stått mørkt lenge.
Det har slått meg at all kjærlighet som faktisk finnes i verden, er blitt til ene og alene fordi det er en som kler oss fra solens oppgang til dens nedgang….
Når dagens utfordring er "Kle dere i kjærlighet", handler det altså om å våge å bli stående – med på-knappen på, som han egentlig skrudde på før vi ble født, vendt mot Ham som aldri slutter å elske oss…
Vil du skrive e-post til Hilde Sanden, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Carola i salmen "Jesus för världen givit sitt liv".