Teksten er hentet fra Joh. 5, 31-29.
Jeg er egentlig ganske desperat, hørte jeg inne fra stua, for jeg har ikke fått noen julefølelse ennå De to fjortenåringene i sofaen drøftet fram og tilbake hva en ordentlig julefølelse er. Og inni ordene lå skiturer og appelsiner og kakao og Familien med stor F. Alle liksom, fra den søte treåringen til …sånne som meg. De gamle. Inni julefølelsen lå det å være sammen. Hjemme. Bare VI. Inni den savnede julefølelsen lå adventskalender og forventning. Der lå venninnegavene som ennå ikke var ordnet. Og julekrybbene som skulle danderes. Og Og.
Og selv om jeg, der jeg sto for meg selv, tenkte at de er skremmeende tradisjonelle. Så vet jeg at de gjør et nødvendig stykke arbeid.
De leiter etter sin egen plass i alle tradisjonene, sin plass i den ferdige fortellingen om jula. Hva er det som lager jul i mitt liv? Når er jeg fremme. Når kommer roen. Tryggheten. Det som gir plass til mer enn maset. Hva er det som må til for at jeg skal kunne ta i mot det som gir mening, som gjør denne jula til min livsfortelling?
Det er ikke bare tradisjonene. For det går an å lese seg til og så konstruere en tradisjonsrik norsk jul. Men det vil ikke hjelpe. Julefølelsen må vi lage selv.
Den store julefortellingen handler om at Gud fikk ansikt og kropp og gjorde seg kjent for oss. For hver og en av oss. Vi eier hver vår fortelling om Gud og hver vår fortelling om jula. Julefølelsen kan lukte appelsin og skitur, den kan sitre gjennom kroppen når den bestemte kula blir hengt på plass på treet, eller når Josef blir pakket ut og satt ved siden av julekrybba. Eller den kan sitte i gleden over å velge bort treet og finne sin egen måte å møte julemaset.
Kunsten er å vite at det er nå. NÅ har jeg det fint. Dette er mitt øyeblikk i jula. Gud har tatt meg med til dette øyeblikket for å la meg se. Sitt nærvær i mitt liv. Det kan jeg ikke lese meg til. Det tror jeg heller ingen andre kan fortelle meg. Sammenhengen mellom Jesu liv, død og oppstandelse og mitt liv er det bare jeg som kjenner. Og den fornyes hver dag, når jeg i glimt tar innover meg at Gud bærer menneskets ansikt. Da skapes livsmot og nysgjerrighet og stor stor forventning.
Johannes vil så gjerne sikre at vi som leser julefortellingen har sett rett. Har sett at sannheten ikke er fanget i noens fortelling eller i noens skrift. Han vil sikre at vi har sett Kristus og ikke bare fortellingen om. Ikke bare ordene om, men livet bak og i ordene. Johannes skriver:
Guds ord har ingen plass hos dere, for dere tror ikke på den han har sendt. Dere gransker skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og nettopp de vitner om meg! Men dere vil ikke komme til meg slik at dere har evig liv.
Vil du skrive brev til Inger Anne Naterstad, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Ole Edvard Antonsen og Trondheim symfoniorkester i "Juleverset".