Teksten er hentet fra Luk 1. 76-80.
Den lange lyse St. Hans natta er borte og morgenen er her. St. Hans-dagen er begynt. Sola har snudd og vi som bor i dette landet veit at herfra blir dagene kortere og nettene lengre. Vi veit at mørket sakte trekker vinterteppet over oss igjen.
Livets alvor er der hele tida. Vi vet at vinteren kommer, at døden kan ramme. Vi lever alltid i skyggen av egne og andres erfaringer. Men vi må aldri la skyggen være det eneste vi holder fast i.
Gjør vi det, mister vi den kraft som finnes i det å glede seg over lyset. Håp er en sånn kraft. Den som håper tør å se, tør å høre. Den som håper kjenner lyset også der det ser mørkt ut.
Vårt land er i noen dager vertskap for viktige internasjonale samtaler om økonomi. Verdensbanken har sitt årlige møte om utviklingsøkonomi i Oslo. De avgjørelser Verdensbanken fatter gjelder mange menneskers hverdag. Helt nær.
Jeg er teolog, ikke økonom, men jeg vet at vi er blitt så avhengige av hverandre i vår verden at mitt forhold til mine penger har noe med min venninne Modi i Sudan å gjøre.
Enda hun ikke har noen penger, fordi det ikke finnes mynter eller sedler som har mening der hun bor. Modi og jeg deler skjebne når Verdensbanken tar avgjørelser. Verdensøkonomien trenger den krigen som foregår rundt Modi. Og verdensøkonomien trenger min handlekraft. Modis folk står i gjeld til mitt. Min rikdom koster hennes og andres trygghet.
Sånn vil ikke jeg ha det. Økonomi har med menneskerettigheter, med verdighet og rettferdighet å gjøre. Både for meg og Modi. Det er jeg som har Verdensbanken på besøk i min by. Det er jeg som må tørre å be om at de skaper rettferdighet både for Modi og for meg.
St. Hans er Døperen Johannes sin dag. Han ble født et halvt år før Jesus, derfor feirer vi hans dag i dag. Bibelfortellingene om hans liv er dramatiske. Vi husker kamelhårskappen og ørkenen, vi husker den refseren som rammet mange med sine strenge krav til ryddighet og omvendelse.
Vi husker at Herodes kastet ham i fengsel og at en dansende stedatter, en hevngjerrig kone og en feig keiser fikk Johannes sitt hode på et fat. Og kanskje noen husker Jesu sorg. Over denne modige slektning som alltid var der; litt foran. Johannes kunne rope på rettferdighet fordi han visste at han hadde Livets Gud i ryggen.
Så hvor er Døperen Johannes sin stemme i dag? Profeten som så og som turte å rope inn i det håpløse, uoversiktlige, inn i ørkenen. Jeg tror Johannes sin røst også er i Oslo. Men det er så mange som roper her nå. Vi må snakke sånn at vi kan høre hverandre, vi må snakke sånn at det mulig å finne rettferdighetens røst.
”Og du barn skal kalles den høyestes profet,” sa Sakarja da han sendte sin sønn Johannes ut i verden, ”for du skal gå fram foran Herren og rydde vei for ham og lære hans folk å kjenne frelsen, at deres synder blir tilgitt.
Slik skal lyset fra det høye gjeste oss som en soloppgang og skinne for dem som bor i mørket og dødens skygge, og lede våre skritt inn på fredens vei.”
Med Livets Gud i ryggen har jeg også en jobb å gjøre.
Vil du skrive brev til Inger Anne Naterstad, kan du gjøre det her.