"Enhver står ensom på jordens hjerte
gjennomboret av en solstråle,
og plutselig er det aften."
Slik starter Inge Eidsvåg i boka "Når livet kaster skygger - refleksjoner om mening, omsorg og trøst".
Jeg har å åpne med ordene av den italienske Nobelpirsvinneren i litteratur, Salvatore Quasimodo. Det er fordi det gjorde sterkt inntrykk på meg da jeg leste det, sier eidsvåg.
Det slo meg at det måtte være noe av det mest kortfattede og presise, sanne, men også en rystende beskrivelse av menneskets vilkår i verden jeg har lest, sier han.
Som gjest i "Det skjedde i de dager" tar han og Helge Gudmundsen utgangspunkt i fortellingen om da Jesus gråt over at Lasarus var død.
"Jesus gråt" er kortseste verset i bibelen. Det er et sterkt vers, sier Inge Eidsvåg. Det forteller noe om Jesus og våre alles liv det er "tid for" gråt.
Det er Allehelgensdag. Ofte viker menneskene unna sorg og gråt. Det er fordi vi helst vil unngå det triste, vi vil ha et frustrasjonsfritt samfunn. Folk i dag skal ha det godt og være lykkelige.
Dette er en løynaktig oppfatning om våre liv, sier Eidsvåg. Allehelgensdag gir oss anledning til å se og erfare at livet ikke er så enkelt.
Sårbarhet og frihet er to av menneskets grunnvilkår. Vi er sårbare fra fødselen av, og det er vi hele livet. Vi har frihet, men ikke frihet til å velge bort sorg og lidelse. Men vi har en frihet til hvordan vi forholder oss til det vi møter. Vi må akseptere at sorgen og gleden, de "vandrer til hope". Dette må vi leve med. Dete er kanskje nødvenig å akseptere alle livets ingredienser for å få et meniningsfullt liv.
Sorgen er noe varig, - noe vi bærer med oss hele livet. Sorgen er en av de mørke "renningene" i livets vev som er der hele tida.
Ofte er det slik at enkelthendelser som utløser sorg. Vi ser at livet smuldrer bort mellom fingrene våre. Livet ble ikke slik vi hadde ønsket. Vi gjorde kanskje noen gale valg, - vi sa ikke det vi burde si.
"Når livet kaster skygger, ser vi etter lyset og vinduet, - etter et menneske som vil hjelpe, etter håp." Det er et sitat fra boka. Eidsvåg sier at sorgen ikke må få overmanne oss, slik at vi ikke ser lysglimtene. Vi trenger å få øye på det gode i livet.
Vi skal være forsiktige med å romantisere sorgen og lidelsen. Det fins ingen mening med den. Den bare gjør oss angstfull. Men selv om det kan være tøft å være midt i lidelsen, så kan det komme noe godt ut av det. Det kan gi noe som gir grunn til at også gleden kan feste seg, sier Inge Eidsvåg.
Skrevet for nett av Helge Helge Helgheim.