Øyriket Røst ligger ytterst i Lofoten. En glitrende nordnorsk sommerdag er det en turists paradis.
Et sjøkart over øyriket Røst forklarer hvorfor hundretusener av fugl holder til på fuglefjellene.
Kartet ser ut som en nålepute. Her er ikke annet enn båer og skjær, og fiskene går derfor høyt i vannet. Området er det rene spiskammers for sjøfuglene.
I ti år har fugleforskere holdt til på Røst. De har base på forsøksstasjonen, som ligger i et ombygget naust inne på øya. Jeg får besøke dem, og får høre en beretning. De forteller:
Vi hentet et fugleegg i et reir to dager før klekking. Moren ble ringmerket, egget ble tatt inn til forsøksstasjonen og klekket ut kunstig. Alt gikk greit.
Etter en uke tok vi den ukegamle fuglen tilbake til fuglefjellklippen og plasserte den et annet sted, langt borte fra morens reir og la oss på vakt.
Etter kort tid kommer en målbevisst flyger stupende ned gjennom mylderet og plukker fugleungen opp og bringer den tilbake til sitt egentlige reir.
Hvordan kunne moren finne sitte eget barn etter at det var tatt fra henne mens det enda var inne i egget, finne det blant hundretusener av sjøfugler?
Lydmålinger har vist at fugleunger allerede i egget skaper sin egen lyd, annerledes enn andre fuglers skrik. Mennesket har sitt identitetsmerke i fingermerket, fuglene har det i sitt strupehode.
Det menneskelige øre kan ikke skjelne fuglenes lyder. Men blant hundretusener av lyder kjente moren igjen lyden hun hadde hørt i egget fra sitt eget ufødte barn.
Det er en interessant vitenskapelig observasjon, og for meg en ikke mindre enn fantastisk preken om skaperverkets ufattelighet og skaperverkets herre.
Når en sjøfugl kan finne tilbake og kjenne sitt eget ufødte barn i vrimmelen, hvilken far har vi da ikke i himmelen for alt som heter barn i menneskets mørke verden?
Han kjente igjen den fortapte sønn på lang avstand, forteller Jesus i Lukas 15. Og i salmen står det:
Han ser hver en lengsel i sjelens grunn,
Som etter det evige higer.
Han hører hvert sukk som i nattens stund,
Fra dypet til himmelen stiger.
Så er jeg ikke forglemt og fortapt blant myriader av mennesker som hadde sin korte stund på jorden.
Mennesker glemmer meg,
Men Herre, du gjemmer meg,
Fast ved ditt hjerte
Og nevner mitt navn.
Ikke en spurv til jorden, uten at Gud er med.
Ikke en sjel mot døden uten hans kjærlighet.
Ikke en blomst er visnet, ikke en tåre falt
Uten at Gud vet om det, han som er over alt.
Vil du sende e-post til Karsten Isachsen, så kan du gjøre det her.