Teksten er fra Mark. 12, 1-12.
Det er en ubehagelig sannhet for oss i Norge at vi lever i ett tett fellesskap med de andre, de som vi vet lever i fattigdom og nød. Det er ubehagelig fordi vår velstand er så nært knyttet til deres fattigdom og tragedie.
Når oljeprisen går opp, får vi i Norge bedre skole, flere sykehjemsplasser og en sikrere fremtid. I Zambia blir skolene dårligere, maten dyrere og husholdningsbudsjettet strammere.
Da mobilmarkedet eksploderte og Playstation 2 ble lansert i Europa, utviklet det seg en vanvittig jakt på metallet coltan som finnes i det østlige Kongo. Krigen om kontrollen med utvinningen av metallet førte til nye militsgrupper og krig. Gruppen som kidnappet og misbrukte Laba som vi hørte om tidligere i uken, var sannsynligvis en av dem. I kjølvannet av julepresangene i 2000 lå det mange lik i det østre Kongo.
Det er krevende å leve med slik kunnskap. Fristelsen til å stenge kunnskapen om de andres liv ute, er stor. Det er langt mer behagelig å holde på med vårt, forbedre våre egne liv og stenge de andre ute. Og be dem som minner oss om slike ubehageligheter, å holde seg borte fra livene våre.
I vår tid kommer Jesus til oss hver eneste dag i alle de menneskene vi så gjerne vil overse: de nakne, de sultne, de tørste, de fengslede, de syke.
Fortellingen om vingårdsarbeiderne som avviste og drepte Herrens utsendinger, kan være fortellingen om hvordan vi behandler disse Herrens utsendinger som kommer til oss hele tiden, i nyhetsbildene, i informasjonen fra humanitære organisasjoner og som flyktninger. De kommer til oss med budskapet fra vår og deres Skaper og Herre at jordas rikdommer og ressurser tilhører oss alle og at de har rett til sin del.
Det var Martin Luther som kalte menneskets ursynd innkrøkethet i seg selv. Var det noen som sa at talen om synd og skyld er umoderne?
Vår ufattelige evne til å sikre oss selv først, gjør at vi avviser rettmessige krav slik vingårdsarbeiderene avviste vingådseierens tjenere og til slutt sønnen hans.
Vi vet at dem vi forkaster har Gud gjort til hjørnesteinen i byggingen av Guds framtid. Utfordringen er å tørre å åpne våre lukkede hender mot de andre og være med å bygge Guds fremtid sammen med Laba, jenta som var barnesoldat i Congo, og alle de andre. Slik Gud taler til oss gjennom profeten Jesaja: "For slik er fasten som jeg vil ha, at du løslater dem som med urett er lenket, deler ditt brød med dem som sulter, lar hjemløse stakkarer komme i hus, sørger for klær når du ser en naken og ikke svikter dine egne". Der ender vår fastevandring sammen med Jesus som har ledet oss til troen på at disse handlingene er den rette Guds tjeneste.
Vil du skrive e-post til Atle Sommerfeldt, så kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Kor de Ville med salmen "Herre gje meg dine auge".