Teksten er hentet fra 1. Mos. 1, 27.
Det er alltid gripende å høre om mennesker som har vært på kjøret, som ved å møte Gud opplever at hele livet deres er blitt nytt. Livet for dem er i seg selv en bekreftelse på at Gud kan forvandle et menneskeliv, bare Han får slippe til.
Men hva med alle oss som ikke har ligget i rennestenen? Har VI behov for en forvandling? Forandring kan vi alltids behøve, men hva med forvandling?
I Bibelen står det at Gud skapte mennesket i sitt bilde. Hva slags bilde var det? Var det rammen rundt bildet som var det viktigste, en slags jernrem som ikke tillot ulovlige bevegelser?
Eller handlet bildet om alle de spennende fargene og evnene og mulighetene som Gud la ned i oss, og som hadde hans vesen og gener i seg? Hva er det med et kunstverk som gjør det verdifullt? Det er ikke rammen, men motiv, farger og uttrykk, og aller mest hvilken kunstner som har skapt det. Jo større kunstneren er, jo mer verdifull er kunsten.
Etter hvert som årene har gått har jeg kjent mer og mer hvor uferdig jeg er ut fra hvordan Gud må ha tenkt meg. Som alle andre er jeg preget av det liv jeg har levd. Mye har blitt annerledes enn den opprinnelige strek i meg fra Guds side.
Selv om jeg mange ganger skulle ønske jeg kunne, så er det umulig for meg å ta personlighetens deler i meg, plukke dem ut som delene i en bilmotor, og så sette dem inn igjen der de stod fra produsentens side. Jeg vet det er sår som aldri helt vil gro, selv om jeg til tider har prøvd å bearbeide dem.
Etter hvert har jeg lært at verken fortrengning eller faktisk heller ikke forståelse for hvorfor ting er som de er, fører til legedom for istykkerslåtte deler i sjelen.
Glemmer Gud sine skisser? Nei, Jesus er beviset på at han ikke gjør det. Det første mennesket som ble skapt, Adam, bærer vi alle i oss.
Og fordi tegningen i ham og oss gikk i stykker, sender Gud originalen til oss: Jesus er det nye mennesket, som kommer for å gjenopprette originalen i meg. Han kan forvandle det i meg som ikke kan lege seg selv, og han kan fornye evighetens mottaksapparat i meg, som gjør at kjærlighet kan tas imot bedre enn før.
Dette er ingen teori. Dette er umulig for mennesker, men mulig for Gud. I stillheten, i min søken etter Gud, viser han meg sannheten om mitt liv. Og han viser meg sannheten om hvilken Skaper og Forløser og Lege han er.
Han vet bedre enn meg hvilke sår som må behandles. Han vet hvor vranglåsene sitter. Ethvert menneske som våger seg inn i denne stillhetens avsløring, får oppleve det samme. Å møte Kristus som eksakt vet hvor vi befinner oss og hvordan han har tenkt å ta seg av oss.
Rom ble ikke bygget på en dag. Heller ikke gjenskapes Guds bilde i meg over natten. Men sakte og sikkert erfarer jeg at noe nytt skjer dypt inne i meg. Mine bilder på Gud, ,mitt selvbilde, mitt syn på andre, sakte forvandles de.
Vel forviller jeg meg i labyrinter innimellom, de samme gamle mønstrene, men Gud har mange måter å dra meg inn igjen på…….. Noen sa til meg i sommer, som ikke hadde sett meg på en stund: ”Har du blitt ny? Det er noe nytt over deg....?” Da skjønte jeg at Gud gjør ingenting bare i det skjulte.
Rett før sommeren fikk jeg brev fra banken om at håndskriften min ikke lenger var godkjent. Den var blitt forandret, så jeg måtte sende inn en ny underskrift.
Da takket jeg Gud, og sa: ”Takk for denne håndfaste dokumentasjonen om at du holder på med meg, for at du er i ferd med å gjenskape det opprinnelige bildet i meg. ” Han venter ikke til etter at vi er døde. Det nye begynner å bli til mens vi lever. Merker dere det ikke? spør Bibelen.
Vil du skrive e-post til Hilde Sanden, kan du gjøre det her.