Teksten er hentet fra Åpenbaringen 22,16-17.
Hver morgen trenger vi vann. Vann til å vaske oss med, vann til kaffen, vann til tannpussen.
Men vi trenger noe mer, vi trenger å vite at noen bryr seg om oss. Det er som en indre vannstrøm som smører delelageret vårt, når vi våger å tro at så er tilfelle. Går det an å sammenlikne kjærlighet med levende vann? Ja, jeg tror faktisk det.
I Bibelen står det mye om levende vann. Etter å ha grunnet og undret på det i flere år i møte med Han som sier at han er livets vann, er det til slutt her jeg har måttet stanse. For meg i hvertfall er det utroligste av alt at jeg er utsatt for en levende vannkilde som heter kjærlighet fra Gud!
Den slipper ikke opp! Vannet slutter ikke å renne, samme hva jeg foretar meg! Å, hvor mange ganger har jeg ikke trodd jeg har skrudd av springen, - inntil jeg oppdager at vannet renner like friskt som før. Jeg kan be ham stoppe det, fordi jeg ikke er verdig til å drikke, - men det stanser ikke.
"Den som vil, skal få livets vann for intet." Dette er sannheten Bibelen hele tiden slår fast. "Om jeg skulle flykte til jordens ender, om jeg skulle gå ned i dødsriket, uansett", sier salmisten, "så følger Guds kjærlighet meg. "Ingenting kan skille meg fra Guds kjærlighet", sier Paulus, "ikke angst, ikke frykt, ikke terror, ikke onde åndsmakter, ingenting."
Så står setningen der til og med på siste bladet i Bibelen "Den som vil, skal få livets vann for intet!" Det må være fordi ordene er viktige. Viktigere enn det meste.
Det er bare to forutsetninger for å ta imot livets vann: Det ene er at det ikke er til salgs. Det er litt av en bøyg. Hadde vi enda kunnet gjort oss fortjent til det, så hadde det vært mye greiere. Hele livet prøver vi å gjøre oss fortjent til andres kjærlighet. Det er vårt viktigste livsprosjekt.
Jeg tror vi gjør det samme overfor Gud. Jeg faller i alle fall i den grøften gang etter gang. Å tro på nåden er langt lettere i hodet enn i magen. Jeg tror stadig jeg må bidra til min egen frelse. Gjør jeg ikke det, tror jeg kjærligheten hans ikke overlever, vannet slutter å strømme.
Det er bare for intet vi kan ta imot det, sier Jesus. Der hvor kjærlighet må fortjenes, det er DER kjærligheten forsvinner! Da blir nåden og tryggheten borte. Kjærligheten blir livsfarlig. Noe jeg må skygge unna.
"Vil du ha denne mann og kvinne?" sier vi når noen skal gis til hverandre i kjærlighet. Det er det eneste Gud også spør oss om: Dette vannet som renner så friskt fra Guds side, som fører kjærligheten hans inn i årene våre, han drukner oss ikke, men han spør: Vil du?
"Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann for intet."
Vil du skrive e-post til Hilde Sanden, kan du gjøre det her.