Teksten er hentet fra Joh. 14, 13-14.
Presten stod fremme ved alteret og forrettet i en begravelse. Det var en krevende oppgave, fordi dødsfallet hadde skaket opp hele bygda, og presten med. Han ville så gjerne si ord av trøst for dem som sørget, og han hadde ropt til Gud i sitt lønnkammer om at Han måtte gi ham ordene. Selv om han hadde fått noen tanker, følte han seg på gyngende grunn, - familien på de første benkene følte på avgrunnen rundt seg.
Lenger bak i kirken satt noen av menighetens folk. Det var mennesker som gjennom lang tid hadde lært å be. Ikke fordi de hadde gått på kurs og lært det, men fordi livet hadde tvunget dem til å rope til den Gud som var større enn deres egen fortvilelse. Så ofte hadde de opplevd at han hadde trøstet dem og gitt dem nytt mot til å leve. Nå visste de hva som stod på. De så familien, og de så prestens famling. Hver for seg begynte de å be inne i seg. Det ærlige ekte ropet om at Gud måtte møte dem det gjaldt på en måte som ikke kunne forklares. At det måtte finnes en trøst selv om menneskelig håp lå nede. At Gud måtte gi presten de ordene som familien trengte og Gud ville gi dem.
Jeg traff en av de tilreisende som hadde sittet i nærheten av disse kvinnene som ba. Hun kjente dem ikke, men hun sa til meg neste gang jeg traff henne: ”Det var en merkelig opplevelse å sitte der. Plutselig kjente jeg at jeg satt midt i et kraftfelt.
Jeg kjente at det måtte være Gud de ba til, og jeg kjente og så at bønnen deres bar presten og de pårørende uten at de selv var klar over det. Noe slikt har jeg knapt opplevd før. Kraften spredte seg fra dem som ba og over på oss som intetanende satt rundt, og den strakte seg helt fram til dem som bønnen gjaldt. Jeg ville ikke vært den opplevelsen foruten.”
Bønnen er hjertets samtale med Gud. Det innerste språket vi har, samtidig som det har verdens lengste radius. Bønnen setter i gang krefter mellom himmel og jord. Slik kan vi være Guds medarbeidere på jorden, ved å være forbedere.
Flere av mine venner er slike at i det samme sekund de hører en sirene fra en ambulanse eller brannbil, så blir de stille og fjerne i blikket. Da vet jeg at de ber, for den som ligger i sykebilen eller skal hentes, for dem som kjører bilen, eller for dem som opplever en brannkatastrofe.
Det er mange Guds medarbeidere på jorden som rydder vei for Herren. Mennesker som vet veien både til sitt eget lønnkammer og til Guds hjerte. Bønnene deres høres, hver eneste en, av Ham som har lært dem å be. På den måten lar han kjærligheten mellom menneskene gro og selv vet han hvordan svarene skal gis uansett hvordan bønnene lyder.
Jorden med alt hva den rommer, tilhører Gud, - og vi små mennesker – får lov til å være medarbeidere til hele universets Skaper. Går det an å være tatt ut til noe større?
Vil du skrive e-post til Hilde Sanden, kan du gjøre det her.