Teksten er hentet fra 1. Kor. 12, 12-13.
For en drøy måned siden sto jeg der hvor dét å se ned på andre, engang fikk et drabelig grunnskudd.
Jeg sto på en forblåst haug utenfor byen Denizli i Tyrkia, og så utover vide, nypløyde åkrer i terrasser nedover. Ute i gresskantene stakk her og der hvite marmorblokker opp av jorda. For her, under plogfurene, ligger begravet storbyen Kolossæ.
Det er ikke mye kolossalt ved byen nå, men likevel kjente jeg ærefrykt der jeg sto. For her hadde de bodd, de første adressatene for Kolosserbrevet i Bibelen. Og her hadde han altså bodd, den kristne storgodseieren Filemon, som fikk et eget brev i Nytestamentet tilegnet seg. I det brevet var sprengkraft nok til engang å sprenge den verste av all nedvurdering og hjertekulde, nemlig slaveriet.
Brevet handler om en slave, Onesimus het han, som hadde stukket av fra Filemons tjeneste og hadde kommet seg helt til Roma, hvor han traff Paulus og ble en kristen. Men da ville den nyfrelste, i kristen tjenesteiver, straks tilbake til Kolossæ, til godset han hadde rømt fra, og gjøre jobben sin. Helt farefritt var ikke det, for godseieren kunne med romersk lov i ryggen straffe en slik utro tjener. Derfor altså brevet. Fra Paulus til Filemon, der blant annet denne verbale torpedoen blir avfyrt mot slaveriets ark:
Kanskje ble Onesimus tatt fra deg en stund for at du skal få beholde ham for evig, ikke lenger som slave, men som noe mye mer - som en elsket bror. Det er han sannelig for meg; hvor mye mer må han da ikke være det for deg, Filemon, både som menneske og i Herren.
Altså: kristne mennesker er jo Kristi søsken og dermed hverandres brødre og søstre. Da blir det helt galt at en bror på noen måte skal se ned på en annen.
I dagens andaktsord utdyper Paulus dette her. Han sier det slik:
Likesom legemet er ett, selv om det har mange lemmer, og alle lemmene danner ett legeme, enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og vi fikk alle én Ånd å drikke.
I våre dager er det ikke slaveriet som er problemet for dem som skal være ett i Kristus.
Men stadig kan vi bli frista til glemme enheten og isteden se ned på hverandre av andre grunner. Ortodokse kan synes at det er for mye halleluja hos pinsevennene, og baptistene syns det blir for stivt hos metodistene. Lutheranere kan ergre seg over Maria-kult hos katolikker, og frikirkefolk kan riste på hodet over statskirkefolk som lar staten styre kjerka.
Men jo eldre jeg blir, desto viktigere blir det for meg, det vi har felles. Enten han er ortodoks eller katolikk, pinsevenn eller adventist, så vet jeg at den som tror, er broren min i Kristus. Det hjelper meg å huske at medmennesker ser man ikke ned på.
Vil du skrive e-post til Geir Harald Johannesen, kan du gjøre det her.