Teksten er hentet fra 2. Mos 19, 16-19.
Jeg tror at jeg har hørt Gud tale… Èn gang tror jeg til og med at det skjedde med hørbar røst.
Ikke fordi jeg er forferdelig åndelig, men en gang – for mange år siden – var det så avgjørende for Gud å komme gjennom til meg med en viktig beskjed, og jeg var samtidig så totalt tett i øra… at da snakka han høyt, for å si det sånn…
Men det er ikke sånn Gud gjør det hver gang.
Det forventer jeg ikke – og jeg tror heller ikke Bibelen gir oss grunn til det; Gud taler på mange måter, står det der. Derfor trenger vi ikke tro at Gud bare taler de gangene vi hører ham – jeg holdt på å si: på ordentlig. De fleste gangene jeg har hørt Gud, har det vært som en stille hvisken – ikke i ørene, men i hjertet mitt. Eller som en tanke som har surra rundt i hodet og liksom ikke villet slippe taket.
Det er andre tanker som også kan holde på sånn – og som ikke er fra Gud. Mitt eget stress kan oppføre seg underlig – og innimellom slår min overdrevent vare samvittighet til og gir helt absurde tanker mens den utgir seg for å være Gud…
Derfor er det viktig å ha noe å sjekke tankene mot, for jeg også lurer jo på… hvordan kan jeg vite at det er Gud?
Er dette tanker som bygger opp? er ett sånt sjekkpunkt. Hvis det gjør det, kan jeg hviske eller tenke tilbake: Er dette deg, Gud…? Hvis det ikke bygger opp, legger jeg det til side – prøver i hvert fall.
Men det kan jo hende Gud og jeg innimellom har litt forskjellig oppfatning av hva som er oppbyggelig? Bibelen sier at Gud – ved sin Hellige ånd – vil peke på synd, og det føles vel ikke særlig oppbyggelig? Nei, det gjør ikke det. Men hvis jeg tenker – eller føler – at noe jeg gjorde eller sa var galt, vet jeg jo at Gud har en oppbyggelig plan med å minne meg på det.
Han vil at jeg skal gjøre opp, og så vil han tilgi meg – for at jeg skal kunne gå videre – rakrygget og oppbygd. Derfor er det oppbyggelig når Gud minner på uoppgjort synd. Hvis tankene derimot kretser om synder som allerede har gjort opp, kan jeg være trygg på at det ikke er Gud som taler. Da er det min egen vare samvittighet eller djevelen som spiller meg et puss.
Bibelen sier at Gud kaster våre synder i glemselens hav, og som er gammel predikant en gang sa: Der er det fisking forbudt – og bare djevelen prøver på tjuvfiske…"
Så kommer han drassende med fangsten sin da, plasserer den i våre tanker og håper at du og jeg skal tro at Gud ikke tilgir allikevel… Det er derfor vi må sjekke det opp – på om det er oppbyggelig. Og om det som skjer stemmer med Bibelens bilde av Gud.
Heldigvis er ikke synd det Gud er mest opptatt av. Faktisk. Mest av alt vil han tale til oss om sin kjærlighet. Om sin gavmildhet. Han forteller oss om dette gjennom mennesker rundt oss, gjennom fargespekteret i naturen om høsten, og ikke minst gjennom sin egen konkrete handling da han sendte Jesus. Gud taler… på mange måter. Han vil hviske sine kjærlighetserklæringer til oss – i tankene våre mer enn i ørene våre – også gjennom denne dagen.
Vil du skrive e-post til Tonje Haugeto Stang, kan du gjøre det her.