Teksten er hentet fra Heb. 4, 14-16.
Da jeg ble kristen som tenåring, handlet det først og fremst om at jeg ble fascinert av personen Jesus.
På et eller annet punkt i mitt livs historie hadde han umerkelig beveget seg fra å være en søt og ulastelig antrukket sauegjeter til å høre hjemme i en forvirret tenårings hverdag – og jeg ble stum av beundring.
Den hellige Gud hadde kommet nær – meg.
Inkarnasjonen – dette at Gud ble menneske - nådde min verden og mitt liv. Sauegjeteren Jesus hadde ikke vært interessant nok for meg gjennom kristendomsundervisinga på barneskolen og en meget kort karriere i søndagsskolen, men så møtte jeg en annen Jesus.
En som ikke bare hadde greie på sauehold og gikk i kjortel, men en som forstod seg på mitt liv…
I ettertid slår det meg at jeg møtte den Jesus som står beskrevet i dagens tekst. Han som "kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet".
"Han er prøvet i alt på samme måte som vi". Men med en vesentlig forskjell: Jesus syndet aldri, han verken snublet eller falt… Jesus kjente menneskelivets fristelser, men han motstod dem…
Allikevel ble han behandlet som en kriminell og dømt til døden… Forunderlig.
Men påskemorgen er en seierens dag. Da vant Jesus.
Denne påsken slo det meg at påskemorgen var innspurten, på en måte – den dagen han vant etter at han hadde ledet hele veien. I store løp er det vel egentlig det som skiller de store seierene fra de knepne.
De virkelig store seierene – de overlegne – det er der det dreier seg om en utklassing fra start til mål.
Det er en sånn seier Jesus vant.
Påskemorgen seiret han over døden og proklamerte med all tydelighet at oppdraget var fullført, målsnora var kuttet og seieren var hans. Men underveis – på veien mot Golgata og den tomme graven - vant han mange slag, Jesus.
Mennesket Jesus løp det samme løpet som du og jeg må løpe – levde det samme livet – støtte på de samme hindringene og fristelsene sånn at han skjønner hva vi snakker om når vi øser ut våre hjerter for ham og forteller om hvordan det er å være menneske.
Har han vært småbarnsmor? spør du kan hende litt skeptisk…
Eller hvordan kan en som døde brått i begynnelsen av trettiårene vite hvordan det er å bli gammel og kjenne på ensomhet?
Er det ikke dårlig sjelesorg å uttale at "jeg vet akkurat hvordan du har det", når sannheten er at vi faktisk ikke vet det…når vi ikke har gått i den andres sko og kjenner hans eller hennes gnagsår?
Så langt jeg forstår Bibelen, er Jesus den eneste som kan si akkurat de sårbare ordene; Jeg vet akkurat hvordan du har det…
Gjennom godt og vel tretti år plukket mennesket Jesus opp alle menneskelige følelser, reaksjoner og hendelser – ufiltrerte og brutale – og gjemte dem i sitt hjerte som dyrebare skatter. Til slutt døde han under tyngden av dem.
Når Bibelen sier at Jesus er full av medlidenhet og er prøvet i alt, understreker det for meg at påskens dramatiske høydepunkt også markerer slutten på Guds lange vandring som menneske…
Medlidenhet er et sterkt ord. Påsken er tida da Gud led så til de grader med menneskene at han døde … før han trosset dødskreftene.
Fordi det er sånn, står det i dagens tekst, kan vi "med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rette tid."
"Jesus vant og jeg har vunnet," kunne vi synge i påsken. Seierstonene i den sangen er knyttet til akkurat det Hebreerbrevets forfatter skriver om: Vi kan komme nær Gud… og få alt vi trenger for livet i en tuvlete verden.
Vil du skrive e-post til Tonje Haugeto Stang, kan du gjøre det her.