Teksten er hentet fra Lukas 18, 9-14.
Hvorfor setter folk seg så langt bak i kirken? Det gjør som kjent de fleste, både av de som går der ofte og de som går en sjelden gang – og jeg lurer på hva grunnen kan være. Det finnes jo gode grunner for å sette seg lenger fram. Man ser bedre, hører bedre og kan nyte kirkekunsten på nærmere hold. Dessuten er det en vennlig handling overfor presten og klokkeren, så de skal slippe å bli så alene der framme.
Kanskje skyldes setevalget den generelle norske beskjedenheten, en variant av janteloven: Du skal ikke tro at du kan sitte lenger fram enn andre. Eller vår utbredte usikkerhet og blyghet når det gjelder religion: Virk ikke altfor interessert, og pass deg for å bli trukket for mye med. Eller så trives ganske enkelt de fleste av oss i en mer anonym rolle, som betraktere – en rolle som dessuten ofte forsterkes av gudstjenesten selv: Den går jo sin gang samme hvor jeg sitter eller hvor sterkt jeg engasjerer meg.
Men jeg har også tenkt på en annen grunn til at bakerste benk er den som trekker flest. Kan det skyldes en utilsiktet senvirkning fra en av lignelsene Jesus fortalte? Jeg tenker på den om de to mennene som gikk til kirken for å be. Den ene var fariseer og den andre toller.
Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: 'Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der.' Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: 'Gud, vær meg synder nådig!'
Moralen var, som mange vil huske: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. Men nettopp fordi vi er så inderlig klar over hvem som er skurken og hvem som er helten i denne historien, ligger det så snublende nær å snu hele lignelsen på hodet.
Det sitter liksom i ryggmargen på oss at de som plasserer seg synlig på de fremste benkene, sikkert tror de er bedre enn andre, akkurat som fariseeren. Derfor setter vi oss heller bakerst, og tenker i vårt stille sinn at så skinnhellige og bedrevitende som de der foran, det er i alle fall ikke vi. Folk som er ærlige og har en smule selvinnsikt, setter seg bak. Og hvem er det da som hever seg over hvem?
I Bibelen står det uttrykkelig at Jesus fortalte lignelsen om fariseeren og tolleren til noen som "stolte på at de selv var rettferdige og så ned på alle andre". Poenget var altså ikke hvor i kirken man skal sitte for å ha sitt på det tørre, men at vi alle som en kommer til kort i livet, både overfor mennesker og Gud. Og ligger det i våre dager noe signal i å velge en av de fremste radene, kan det jo like gjerne være dette: Jeg kjenner meg så avhengig av Guds nåde og tilgivelse at jeg vil ha kortest mulig vei til nattverdbordet, og ikke gå glipp av et eneste trøstens ord.
Vil du skrive e-post til Knut Grønvik, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Tomas Boström synge "I smyg" fra den nye svenske salmeboken.