Teksten er hentet fra 1. Joh. 3,9–24.
God morgen!
Jeg visste det i det samme, det var galt svar. Og hun visste det også. Hun hadde stoppa meg uttafor kirka, spurt om jeg hadde småpenger å avse, hun skulle hente ut medisin på apoteket rett over gata.
Det var rett nok at det ikke var mynter i lommeboka mi, knapt nok sedler å snakke om. Men noe hadde jeg. Jeg svarte, nei, jeg har nok ikke småpenger i dag. Sant nok, men ikke sant nok. Så er det heller ikke sikkert at pengene skulle gå til medisin. Men det er uviktig i møte med dette:
"Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg?"
Det skriver Johannes i sitt første brev. Avslørt. Ikke mer å si om den saken. Ordene treffer direkte. Som jeg tror de aller fleste av oss kjenner oss truffet. Og det skal vi gjøre, kjenne oss truffet. Jeg tenker det er vår plikt som mennesker, uansett om vi tenker og tror dette har noe med Guds kjærlighet i oss å gjøre eller ikke. I alle livssyn er omsorg og barmhjertighet for medmennesker viktig.
Jeg stod altså der med mitt lukka hjerte. Gikk etter hvert videre. Kjente meg avslørt, for henne, for meg sjøl. Vi visste begge at jeg har mer enn nok å leve av. Sjøl om det kan knipe rett som det er. Og vi visste begge at hjertet mitt var lukka for henne. Jeg orka ikke åpne det, ikke der og da, hadde andre ting i hode og hjerte, mange viktige ting som krevde meg, fylte meg opp.
Jeg klarte ikke å ta imot invitasjonen til å åpne hjertet. For det er det jeg tenker det var - en invitasjon til å åpne hjertet. Jenta ga meg en sjanse. Jeg tok den ikke. Sånn er det.
"De fattiges tjeneste" er et begrep som sier noe om møtet mellom meg og jenta. At vi gjennom slike møter utfordres på vår menneskelighet, vår evne til å ta andres nød innover oss, til å se og kjenne sammenhengen vi lever i – den gjensidige avhengigheta. At vi har noe å gi hverandre – og vi har noe å si hverandre. Om livet, om kjærlighet og sannhet, om hva våre hjerter lengter etter.
Johannes sier videre: "Mine kjære, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet. Slik skal vi vite at vi er av sannheten og vi skal la vårt hjerte falle til ro for hans ansikt."
Jeg tenker ofte at det er det åpne hjertet jeg må beskytte, være urolig for – alt jeg kan utsette meg for. Men kanskje er det bare det åpne hjerte som kan falle til ro? For det lukka hjerte er stengt, beskytta. Men det åpne hjertet ser – kan kjenne seg sett og berørt?
Vil du skrive e-post til Siv Limstrand, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører gruppa Vadested og solist Siri Leirvik framføre "Tal ikkje".