Teksten er hentet fra 2. Tim. 1 6-12:
Derfor vil jeg minne deg om dette: La Guds nådegave i deg flamme opp på nytt, den du fikk da jeg la hendene på deg! For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom. Skam deg da ikke over vitnesbyrdet om vår Herre og heller ikke over meg som er fange for hans skyld, men bær lidelsene for evangeliet, du også, i den kraft Gud gir.
Han har frelst oss og kalt oss med et hellig kall, ikke på grunn av våre gjerninger,men etter sin egen vilje og nåde, som er gitt oss i Kristus Jesus fra evighet av, og som nå er blitt åpenbart ved at vår frelser Kristus Jesus kom til jord.
Han har gjort ende på døden og ført liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet. For dette er jeg satt til herold, apostel og lærer. Derfor er det jeg lider, men jeg skammer meg ikke, for jeg vet hvem jeg tror på. Og jeg er overbevist om at han har makt til å ta vare på det som er blitt betrodd meg, helt til dagen kommer.
------------------------------------------------
En erfaren mann skriver brev til sin yngre venn og lærling. De to har opplevd mye sammen. De har vært på reise fra land til land – til fots og med båt. Det som drev dem ut var et viktig oppdrag. Et oppdrag så farlig at den eldste av dem nå sitter i fengsel på grunn av det. Likevel sender han et personlig brev fra sitt fengsel for å oppmuntre sin ven:
Jeg glemmer ikke tårene dine, og jeg lengter etter å se deg igjen – det ville gjøre meg inderlig glad skriver han. Dette er ikke gråpost. Det er et dypt personlig brev stilet til ett bestemt menneske.
Noen sjeldne ganger i livet møter vi mennesker som på en spesiell måte berører oss.
Det er som deres ord og deres nærvær roper på det sanneste i oss – gjør oss tydeligere for oss selv, og gir oss pågangsmot og selvtillit.
Et slikt menneske taler ikke utfra kontrollbehov eller begjær, men fra et frihetens rom i seg selv. Et slikt menneske henviser ikke til seg selv, men til en dypere kilde. Slik som i dette brevet:
Derfor vil jeg minne deg om dette: La Guds nådegave i deg flamme opp på nytt, den du fikk da jeg la hendene på deg! For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.
Avsenderen viser til det den unge mannen allerede eier:"ta vare på den vakre skatten som er betrodd oss, ved Den hellige Ånd som bor i oss"
Han sier: Bli den du allerede er! Ta imot det du allerede har fått!
Har du noen gang sett en kilde? På helt uventede steder kan man komme over den, man merker kanskje at grunnen er våt, tar gress og vekster til side, og legger håndflaten mot jorden. Er man heldig, kan man kjenne den da - en pulserende strøm av rent og klart vann som strømmer like opp av jorden.
Det er som om den gamle Paulus, for det var jo han som skrev, med sine ord vil rense kilden for bekymring og mistillit så den kan renne fritt hos den unge Timotius. Han vet at den kilden som strømmer fram dypest i ham er Ånden. Ånden som gir kraft , kjærlighet og visdom.
Fra Skapelsens øyeblikk er det gjort klart i hvert eneste menneske - i dåpen er det åpnet i oss, et sted hvor den kilden strømmer fram. Den kan dekkes til av mistro og hovmod. Den kan ligge begravet dypt under livets jordras og skuffelser, ja, men den finnes.
Vil du skrive e-post til Ellen Merete Wilkens Finnseth, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Bodø Domkor synge "I jesus søker jeg min fred".