Noen dansker og nordmenn møttes i lystig lag. Det var en munter kveld med åpenhet om det meste, og det var danskene som dro det i gang, også da vi kom inn på tro og religiøsitet. Særlig var en danske engasjert i sin motstand mot tro som virkelighet: "Min forstand hindrer meg rett og slett å tro", sa han, hvorpå hans kone gjennom mer enn tredve års ekteskap repliserte: "Det er dog en lille hindring".
Vi humret og lo, og samtalen fortsatte, om tro og om Gud. Kvinnen identifiserte seg med sin manns vegringer, men føyde til: "Det verste er dog at jeg aldri har kunnet fordra egenandel! Og er ikke Bibelen full av tanken om egenandel og offer?" spurte hun.
Har ikke kvinnen noe rett? Den Gammeltestamentlige soningspraksis handlet da vitterlig om vedvarende repetisjoner av menneskelige offerhandlinger og slitsomme egenandeler. Det var daglige offer og årlige offer for å forsone mennesket med Gud. Nettopp derfor ble de åtte påskedagene med Jesu kamp, lidelse og død i Jerusalem grensesprengende, og etablerte et helt nytt grunnlag for troen som var danske venninne ikke hadde oppdaget.
Det ble en ny erfaring for henne å lese det som står i Hebreerbrevet: "Jesus trenger ikke, slik som andre øversteprester, å bære fram offer hver dag, først for sine egne, og dernest for hele folkets synder. Offeret har han båret fram en gang for alle da han ofret seg selv".
Vi skulle kanskje tro at denne grunnleggende forsoningshendelsen langfredag ville overbevise oss mennesker en gang for alle. At det hadde gjort uutslettelig inntrykk på oss at forhenget i tempelet revnet og at veien til Gud var åpen for alle. Men den gang ei, sa Sigrid Undset om en av sine romanskikkelser: "Guds godhet bet ikke på ham".
Det tok ikke mange år etter denne påsken i Jerusalem før det kom Judaistiske vranglærere til de første kristne menigheter og fortalte dem at Jesu død ikke var tilstrekkelig. Den gammeltestamentlige soningspraksis med repetering av sonoffer måtte fortsette, for sikkerhets skyld. Og kirkens historie skildrer en ubrutt rekke med mennesker som har tviholdt på at frelsen alltid må være gjenstand for egenandel. Vi må da gjøre noe selv! Vi må da sone og betale en pris slik Jesus gjorde det! Men må vi det? Finnes det ikke noe i verden som er gratis?
Hebreerbrevet garanterer at det finnes noe. Brevet bekrefter at Jesu soningsdød skjedde en gang for alle, og gjelder oss alle. Hebreerbrevet er derfor Guds håndtrykk til alle som er slitne av livets uttallige egenandeler og som lengter etter en tro som bærer. Og påsken er Guds gave til kvinner og menn som ønsker forsoning og tilgivelse som livserfaring.
Vil du skrive e-post til Per Arne Dahl, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Carola i salmen "Jesus för världen givit sitt liv".