Forventninger er selve nøkkelordet i menneskelivet fra den dagen vi blir født. Det nyfødte barn har enkle og klare behov for varme, kjærlighet, mat og drikke.
Er dette på plass, skinner ungen som en sol og er gledens midtpunkt i familien. Er ungen ikke fornøyd, handler det om skuffede forventninger, og hyl og skrik og uvær bryter løs og preger heimen og alle som er der.
Noen mennesker fortsetter å leve i denne atmosfæren resten av livet. Da handler det alltid om innfridde og uinnfridde forventninger.
Jeg begynner i ny jobb og har store forventninger, kanskje er de for store. Forventninger innfris, eller innfris ikke. Dagene handler om glede eller skuffelse, glede eller skuffelse.
Det blir et umodent liv hvis jeg ikke har det annerledes som voksen enn jeg hadde det som nyfødt.
Vi blir så ofte skuffet over mennesker. Men det er ikke de som skuffer oss. Det er våre hjemmelagede forventinger som ikke innfris.
Personlig blir jeg ikke så ofte skuffet over mennesker lenger, for jeg har forstått og akseptert at nesten ingen av de menneskene jeg møter en vanlig dag har tenkt å bruke noe som helst av sin energi på å gjøre min dag god, enn si gjøre meg lykkelig.
Jeg sier ikke dette med bitterhet, men med velberådd hu. De fleste lever sitt liv et nivå over forventningene.
Dit er du kommet når du sier: "Jeg forholder meg til ting sånn som de er. Og jeg forholder meg til mennesker sånn som de er."
Det betyr at har jeg en ubehagelig nabo, så forholder jeg meg til ham eller henne sånn som man forholder seg til ubehagelige naboer.
Det lyder jo både nøkternt og edruelig. Mange synes de har kommet i mål med livsanlegget sitt når de forholder seg til mennesker sånn som de er.
Men det kan bli et vanskelig liv, med mange konflikter. Jeg synes du skal bevege deg ett hakk lenger og leve ditt liv på det tredje nivå.
Da sier du ikke lenger: "Jeg forholder meg til mennesker sånn som de er." Da sier du: "Jeg forholder meg til mennesker sånn som jeg er."
Da blir det viktigste hvem jeg er. Jeg synes et menneske skal bli voksent. Jeg har en definisjon av hva det er å være et voksent menneske. To ting må være i orden. For det første:
Jeg vil tilgi moren og faren min.
For noen er det ganske enkelt, for andre en svær prosess. Men hvis jeg vil være et voksent menneske, må jeg tilgi mor og far. Ellers risikerer jeg å leve hele mitt voksne liv i bebreidelsesbransjen under overskriften "Jeg er ikke min skyld".
For det andre må jeg stå som eier av min egen irritabilitet. Vi har en kultur i Norge hvor vi hele tiden finner årsaken til egne følelser i andres adferd.
Når jeg blir irritert, kan jeg alltid vise til at noen andre har sagt eller gjort noe irriterende. Dermed usynliggjør jeg min egen irritabilitet.
Jeg traff en mann forleden som sa: "Skal jeg noensinne få det godt, så må folk skjerpe seg."
Hvis jeg er et voksent menneske, som har tilgitt mor og far og som eier min egen irritabilitet, så kan jeg forholde meg til andre mennesker sånn som jeg er og skape fred der det er krig, skape forsoning der det er konflikt, skape samtaler der det er stengt.
Min viktigste arbeidsplass i livet er mitt egne innvendige landskap.
Jeg vil være et voksent menneske, som har tilgitt mor og far og som eier min egen irritabilitet. Da vil det komme noe godt ut av det, hvis jeg forholder meg til mennesker sånn som jeg er.
Paulus skriver i 1. korinters brev 13. kapittel: Da jeg var barn talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn og handlet jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.
Send e-post til Karsten Isachsen ved å klikke her.
* * * *
Vi hører "Pust av himmel", - av og med saksofonisten Tore Ljøkjel.