Teksten er hentet fra Jesaja 32, 1-16.
Et reisebrev fra en sorgløs kvinne ved Miracle Mile.
Los Angeles, en verdensby i USA.
Det er sommer og kvelden er mørk. Jeg sitter og ser på plakatene i bussen. På spansk og engelsk blir mødre bedt om å ta barna med til helsestasjonen. Der kan de få gratis mat til barna og veiledes i ernæring. Det forsikres at ingen skal bli utlevert som ulovlige immigranter. Folk ser på meg.
Jeg husker trafikkskiltene ved grensen over til Mexico. Ikke skilt som hos oss, med "se opp for elg - eller ras", men fareskilt med en tegning av familier på flukt i mørke over motorveien som kalles "the freeway".
Jeg er i det rike Vesten, og bussen ruller sakte bort fra velferden og inn i fattigverden så overraskende nær.
Det er bare en halvtime siden var jeg turist på Universal studios og så glansbilder av drømmer. Nå sitter jeg på feil buss. Det er jeg som er annerledes her. Jeg som er "den sorgløse kvinne" - "den trygge datter" som Jesaja i Bibelen henvender seg til.
Bussen kjører videre i mørket, og jeg ser menn uten oppholdstillatelse i verdensbyen. De prøver å stanse en bil, selge en bukett roser, eller en pose appelsiner til forhipasserende. Fort kan de gjemme seg i nattens mørke. Stille glir bussen inn på neste stopp.
Da ser jeg ham, en voksen mann rullet sammen i fosterstilling. Han ligger på en benk i bussbua. Halsen er tynn, og senene spent mot skulderen. Over den sovende skikkelse har livets vonde rus satt sitt preg. Igjen kommer Jesajas ord: "Sorgløse kvinner, la klagerop lyde!"
Plutselig blir jeg var noe, en siste rest av et annet liv, en lykke som en gang var. Under benken ligger et par sko. De er satt pent og ordentlig ved siden av hverandre. Jeg kjenner et støt gjennom meg ved ordene "Sorgløse kvinner, bind sørgeplagg om hoftene, slå dere for brystet for torn og tistler skyter opp i alle glade hus..."
Dørene lukkes, bussen kjører stille ut, og i mørket lyser skiltet fra holdeplassen mot meg: "Miracle mil". Hvor er dere sorgløse kvinner i dag? Vi kalles til medfølelse, til å kjenne andres smerte. For lykken sier Jesaja kan snu, og sorgen flytte inn i alle glade hus.
Dette er dagen for empati, dagen for å kjenne igjen en annens sorg. Kanskje gå en "miracle mile" med en annen eller gi noen en problemfri time. Hvor er dere sorgløse kvinner?
Vil du skrive e-post til Birte Løvåsen, kan du gjøre det her.