Med egne øyne har jeg sett din frelse. (Luk. 2, 30.)
"Se Roma og dø", sier et gammelt ordtak om den ypperste av verdens byer. Hva du enn måtte se senere i livet vil det være blekt i sammenligning, sies det. Nesten på samme måte uttrykker Simeon seg også, men om et helt annet syn. Han har sett noe som er større enn Roms bygninger, dens arkitektur, større enn byens ry som universets åndelige sentrum hvor gudene kappes om menneskenes gunst, større enn en by med bosted for jordens største herskere gjennom tidene.
Simeon er blitt en gammel mann nå. Han begynner sin dag som alle andre dager i templet langt borte fra verdens sentrum. Mødre og fedre kommer med sine nyfødte barn for at han skal velsigne dem. Vant med barn og med godt håndlag tar han barnet i sine armer, hver gang med et blikk på leting etter gjenkjennelse. "Er det deg?" spør øynene som nysgjerrig søker barnets ansikt, i det hånden stryker barnets hode med velsignet tyngde, - "eller skal vi vente en annen?"
Igjen strekker han armene ut mot et åtte dager gammelt barn. Igjen tar han lengtende i mot det og trykker det inn til sitt bryst. Barnets hjerte dunker som små vingeslag mot hans bryst i det et lodd når dypet i hans hjerte. Så stiger det med kraft og hans hjerte begynner å følge barnets rytme, og danser med fryd.
Det er Guds hjerte som banker på denne jord. Forbauset ser han ned på ansiktet som lyser mot ham. Alle spørsmål, all lengsel og leting stanser i dette øyeblikk. I sjelens speil ser han Gud som ser ham i barnets blikk. Den gamle hånden , stor, slitt og soltørket søker barnets finger. Et støt av liv går gjennom den gamle og han blir igjen en levende sjel som i et hellig øyeblikk ser Guds herlighet i egne armer.
Simeon så Guds herlighet lenge før barnet ble mann. Og ordene til den gamle ble til en lovsang da guddomskraften fra tidenes morgen gikk like inn i hans eldgamle liv. Og han sang ord som skinte ut til alle bosteder og verdensbyer, gjennom menneskenes byggverk, forbi herskeres storverk, og guders gunst like til jordens og livets ender.
Jeg har ennå ikke sett Rom, men jeg har som Simeon i hellige øyeblikk gjenkjent verdens lys som vingeslag, tett inntil mitt eget hjerte. Og lyset har gjort det slitte liv i egne hender til noe helt nytt, og da kan du strekke deg ut, ta i mot, og trykke inntil deg det du ikke helt ut forstår, men gjenkjenner som Guds hjerte på jord og så si:" med egne øyne har jeg sett din frelse" .
Vil du skrive e-post til Birte Løvåsen, kan du gjøre det her.