Teksten er hentet fra 1. Joh. 3, 18-24.
"Mine barn, vår kjærlighet må være sann, ikke tomme ord, men handling".
I dag vil jeg fortelle om en ung enke. Hun er 26 år og bor i Ragoon, hovedstaden i Burma. Hun ble enke for ett år side. Etter 2 års ekteskap. Mannen hennes døde av Aids. Han visste ikke at han var syk da de giftet seg. Hun ble smittet av ham og er selv HIV/positiv. Hun forteller sin historie med åpent ansikt.
Jeg lytter til henne og merker maktesløsheten sige inn over meg. Et ungt liv, i et fattig land med et av verdens hardeste militærdiktatur. Og så, som om det ikke er nok, lever hun med døden i kroppen sin. Ordene mine setter seg fast i halsen. Rik og vellykket sitter jeg der. Og gjør det som jo må være hennes bitterhet til min. Men jeg vet ikke hva jeg skal si.
Jeg mangler jo ikke ord. Jeg lever av dem. Jeg har brukt dem ofte og oppfordret folk til å akseptere de som er HIV-positive. På formiddagen samme dag har jeg holdt forelesning for teologiske studenter. Om hvordan vår kristne tro utfordrer oss til barmhjertighet.
Hvor nødvendig det er for oss som vandrer i Jesu følge, å gi dem som er berørt av epidemien omsorg. Hvordan kristne fellesskap over hele jorden ofte bidrar til å forverre lidelsene ved å støte ut og alltid spørre hvordan ble du smittet, i stedet for hvordan har du det.
Men i møtet med enken er ikke ordene der. Jeg vet at det betyr mye for henne at jeg besøker henne, lytter til hennes historie. Men var det det hele?
Så ser hun på meg og spør om jeg vil høre sangene hennes. Mannen var musiker. Det siste året, mens sykdommen herjet i kroppen hans, lagde han sanger om hvordan det er å være AIDS-syk, i Burma, som kristen. Og så forteller hun meg at det prosjektet Kirkens Nødhjelp driver sammen med Kirkerådet i Burma, gjør det mulig for henne å reise rundt i menigheter og ungdomssamlinger og synge mannens viser. Om hvordan det er å være HIV-positiv, hva de skal gjøre for ikke å bli smittet, hvordan de skal være sammen med dem som er HIV-positive.
Sammen med andre HIV-positive hjelper de hverandre og oppsøker sykehusene for å støtte dem som kommer dit. Med mat og lån til å starte griseavl eller tilby dem et sted å sove.
Jeg nikker og sier jeg vil svært gjerne høre sangen hennes. Og så synger hun, vart, på et språk jeg ikke skjønner om sårheten, om bitterheten, om vissheten om å leve i Jesus med HIV-viruset i kroppen.
Jeg lytter. Og sakte, sakte forstår jeg hva som skjer. Mannen med ordene har møtt kjærlighetens handlinger. Det var ikke mine ord som var viktige, men hennes handlinger, for dem hun synger for, for mannen som smittet henne og som hun lar leve videre når hun synger sangene hans, for dem hun hjelper og støtter.
Og for meg, som lærte igjen hva kjærlighet er. Ikke ordene, men handlingen. Og at den var det hun, den 26-årige, hiv-smittede enken som stod for. Ikke generalsekretæren i Kirkens Nødhjelp.
Vil du skrive e-post til Atle Sommerfeldt, så kan du gjøre det her.