Teksten er hentet fra Luk. 19, 45-46.
Du kan gå inn i huset fra Stortorvet. Inn fra motordur, travle føtter og og mennesker på vei til sine gjøremål. Du kan gå inn, fra bråket og mylderet, inn i huset. Stillhetens hus. Bønnens hus.
Flere timer hver dag har Oslo Domkirke dørene åpne ut mot Stortorvet. Som en innbydelse til oss som hadde tenkt oss et annet sted. En innbydelse til å finne oss selv og Gud.
Det hender noen ganger at jeg følger oppfordringen fra den åpne døra, og går inn. Skjer det noe spesielt? Ja og Nei.
Det skjer ikke noe spesielt i den betydning at jeg pleier å få en sterk opplevelse av en eller annen karakter. Det skjer lite dramatisk. Men noe hender med meg. For jeg er meg bevisst at jeg er foran Guds ansikt. At han ser og hører meg.
Gud er jo alltid nær meg. Alltid til stede. Med sitt øye, sitt øre og sitt hjerte. Jeg behøver ingen kirke for å søke Gud. Ikke noe eget hus for å be.
Men huset står der. Som en gave, som en hjelp. Stadig flere kirker åpner sine dører også på hverdagene for noen timer.
Finner du en slik åpen dør på din vei, så gå inn. Ta huset i bruk. Det er ditt. Dette huset skal være en møteplass der bortkomne mennesker kan finne hjem. Dette huset skal være et bønnens hus.
Vi leser fra Lukasevangeliets 19. kapittel: Så gikk Jesus inn på tempelplassen og gav seg til å jage ut dem som drev handel der. Han sa til dem: "Det står skrevet: Mitt hus skal være et bønnens hus. Men dere har gjort det til en røverhule."
Tempelplassen var på Jesu tid blitt til en handelsplass. Guds hus må gjerne ligge nær det markedet. Men selv skal det ikke være et marked, men et sted for mennesker som søker Gud. Et bønnens hus.
La meg fortelle deg om en som søkte Gud i hans hus. Han var en eldre engelskmann og het John. Hver dag gikk han inn i sin lokale kirke som sto åpen. Han kom kl. 12 og satt der i cirka fem minutter. Så reiste han seg og gikk ut.
Dette så presten, og en dag spurte han hvorfor John besøkte kirken så regelmessig. Mannen svarte: Jeg kommer inn, sitter ned og sier: "Jesus, det er John." Det er alt jeg trenger å si. For han vet resten selv, han vet hva jeg mener.
Så skjedde det en dag at John ble utsatt for et uhell og havnet på sykehus. Presten kom på besøk, og spurte John hvordan han hadde det. Jo takk, jeg har det bare godt. Takket være mine daglige besøk. Får du besøk? svarte presten. Sykepleierne sa at jeg var den første som kom til deg.
Nei, sa den gamle mannen. Hver dag kl. 12 kommer Jesus inn i rommet og stiller seg ved sengen. Og så sier han: "John, det er Jesus."