Teksten er hentet fra Josva 24, 21-24.
Josva er 110 år gammel. Han har overtatt etter Moses og ført folket til det lovede land. Nå vil han si noe viktig før han dør. Han har samlet hele folket, og budskapet er tydelig nok:
Bøy hjertet til Herren! Og hele folket svarer tilbake: "Herren vår Gud vil vi tjene, og hans ord vil vi lyde!"
Her er det ikke rom for andre enn de rene og ranke, - de med sterk tro og enda sterkere vilje. Det har gått gjennom utallige sammenstøt og kriger, og Josva sier:
"Herren sa: Jeg gav dere et land som dere ikke hadde noe strev med, byer som dere ikke hadde bygd, men som dere fikk bo i, vintrær og oliventrær som dere ikke hadde plantet, men som dere fikk nyte frukten av"
Det er tid for å takke for krigsbyttet – og Gud skal ha æren. Det er vanskelig å ha sansen for dette. Vi møter en gudstro og et gudsbilde som det ikke er enkelt å forene med menneskeverd, rettferdighet og fred.
Vi skal selvfølgelig være forsiktig med å dømme to - tre tusen år gamle hendelser med vår tids tenkning om menneskeverd. Og enda mer: Vi har vel egentlig lite å skryte av. 
Vår egen samtid kan oppvise hendelser som ikke står tilbake for Josvas og folkets inntoget i det lovede land.
Ingen kan benekte det faktum at gudstroen altfor ofte – og helt til i dag – misbrukes i voldens og overgrepenes tjeneste. Nettopp derfor skal Josvas tale om lydighet, og folkets sterke tilslutning – aldri stå alene.
Å bøye hjerte til Herren – og å bekjenne troskap til den Allmektige – må aldri skilles fra budene om rettferdighet, likeverd og kjærlighet.
Hver gang troen og kjærligheten skiller lag, overtar råskapen og ondskapen.
Bøy hjertet til Herren, sa Josva. Kanskje er ordet bøy det viktigste i den setningen.
For det bøyelige og det myke hører sammen. Et hjerte som bøyer seg inneholder en myk tro. Ikke en tro uten kjerne – og ikke uten fasthet – men det er en tro som er ubrukelig til krig.
Vil du skrive e-post til Dag Nordbø, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Sissel Kyrkjebø synge "Lær meg å kjenne din veie".