Å ta regi over en politiske fortelling mens den utfolder seg er krevende.
Da den foreslåtte amnestiloven i Thailand ble satt til side glapp opposisjonens mulighet til å mobilisere en bred folkelig protestbevegelse. Et amnesti ville tillatt at tidligere statsminister Thaksin Shinawatra kunne vende tilbake uten å risikere straffeforfølgelse for korrupsjon og maktmisbruk. Det vil ha vakt harme langt utenfor Bangkoks etablerte maktelite.
Opposisjonen, ledet av middel- og overklassen i Det demokratiske Partiet, sitter nå i stedet tilbake som forvalter av et gjentagende politisk plot i det som kan minne om såpeserie med sviktende oppslutning.
Samtidig har frontfigurene for uroen bygget opp forventningene i den harde kjernen av følgere om at Thaksins søster og statsminister Yingluck Shinawatra ved denne episodens slutt ikke lenger er Thailands statsminister.
LES OGSÅ: Demonstrantene omringer nye departementer i Thailand
LES OGSÅ: Norges ambassade utelukker ikke militærkupp
Avventer
Statsminister Yinglucks beste kort er nå avvente demonstrantene. La dem innta regjeringsbygg etter regjeringsbygg uten å komme med innrømmelser. Utholdenhet og skånsomhet kan være det som til slutt avgjør denne maktkampen. Vold thai mot thai har ingen aksept. Den første som bruker overdreven fysisk makt har tapt. Det var det som skjedde da Yingluck brakte Shinawatra-familien tilbake til regjeringsmakt i 2011. Året før var 90 personer drept da sikkerhetsstyrker gikk inn brøt opp gatedemonstrasjonene Thaksins «røde» tilhengere hadde satte i scene i Bangkok.
Mens vi venter, håper Demokratene på avskallinger ifra Yinglucks mindre lojale støttespillere og driver lobby opp imot militæret og personer som står nær kongefamilien.
Det er skittent spill, men det er så dårlig skjult og følger et så innøvd mønster at det kombinert med det politiske teateret i gatene i Bangkok nesten får det hele til å virke som en åpen og gjennomsiktig politisk prosess.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Troverdigheten som forsvant
Det har ikke alltid vært slik. I 2005 traff jeg den nye og unge opposisjonslederen Abhisit Vejjajiva på kontoret til Det Demokratiske Partiet. Han var i ferd med å bygge partiet på nytt ifra grunnen. Han reiste rundt nord i det folkerike Thailand for å forstå hvorfor forretningsmogulen Thaksin Shinawatra og hans daværende parti Thai Rak Thai, Thai elsker Thai, hadde lyktes med å mobilisere så bred støtte. Han ledet arbeidet med å utvikle en ny sosial- og helsepolitikk som skulle fremstå som bedre og mer bærekraftig en Thaksins populistiske utdeling av penger og billige helseforsikringer. Det hastet ikke med å vinne tilbake makten. Det skulle gjøres skrittvis og med troverdighet.
Militærkuppet i 2006 som avsatte Thaksin endret dette. Thai Rak Thai ble oppløst og bevegelsen Thaksin hadde bygget opp ble splittet gjennom domsavgjørelser, forskjellige forbud og eksternt press. Abhisit Vejjajiva lot seg i 2008 velge til statsminister i en parlamentarisk prosess som sett utenfra virket lite troverdig og sterkt manipulert. Abhisits ideer om en ny sosialpolitikk som skulle vinne tilslutning gjennom å overbevise folk og å vinne over velgere har etter dette tilsynelatende vært satt til side som hovedstrategi.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Skittent politisk spill
Denne uken har Abhisit frontet et mistillitsforslag mot Yingluck Shinawatra i nasjonalforsamlingen, mens hans tidligere visestatsminister Suthep Thaugsuban har ledet demonstrasjonene i gatene. Mistillitsforslag vil neppe velte Yingluck, men utfallet av gatepolitikken er mer usikkert. Sluggeren Suthep sa det rett ut: – Hvis vi okkuperer departement etter departement, vil vi hindre regjeringen ifra å fungere og dermed lamme «Thaksin regimet».
Om Yingluck faller er en ting ganske sikkert. Om senest ett år er sannsynligheten stor for at gulskjortene som i dag fyller gatene i protest mot Yingluck og Thaksin vil være erstattet av rødeskjortene. De som støtter Shinawatra-familien. Det er blokk mot blokk.
I en mangel av tiltro til demokratiske prosesser har jeg tenkt at det som kanskje mangler i Thailand er noen passe sterke mellompartier. Partier som kunne har målbåret følelsene til de som opplever en økende kvalme over det politiske spillet. Ett til tre partier sterke nok til å vippe makten i favør av den røde eller gule blokken. Om ikke annet ut ifra hvem som oppførte seg minst skittent.
