«You never thought that hiphop would take it this far», sa Christopher Wallace, bedre kjent som rapperen Notorious BIG i 1994. Tre år etter mottok Wallace dødskula – det gjorde ikke sjangeren. Tvert imot, hiphop har siden 1997 vært den mest dominerende sjangeren innen popkultur her til lands. Da er det mektig flaut at sjangeren ble utelatt av årets Spellemannutdeling.
Parallelt med Don Martin og Tommy Tee’s utgivelse «Nilsen», som tar opp gentrifiseringa av bydeler i Oslo, har hiphopen blitt gentrifisert her til lands. Skittenkulturen blir enten renvasket eller skjøvet vekk for finkulturen.
LES: Karpe Diem: – Neste år skal hiphop tilbake
Prisutdeling på bakrommet
Det oppstod furore i landets hiphopmiljø da det ble klart at «hiphop» ikke var en egen kategori under Spellemann 2012, og artister som Vinni og Karpe Diem måtte stille i klassen «pop». «Ikke nok påmeldte», unnskylder Spellemann, som òg er det faktiske forhold.
«Slutt og syt, hiphop kommer sikkert tilbake neste år med flere utgivelser», sa flere. Jaha? Jeg tenker på signaleffekten det gir til ungdom som sitter på rommene sine i drabantstrøk og leker seg med samples og miksere – vel vitende om at mamma ikke har råd til kulturskolen med det første. For signaleffekten av at hiphopprisen er delt ut på «bakrommet» i mange år, er nettopp den at de ikke mottar nok bidrag til prisen i 2012.
SE: Alt fra Spellemannprisen 2012
Gammeldags Spellemann
At hiphoputgivelser kommer i form av EP-er og mikstapes kontra fullengdere er velkjent, men slett ikke et faktum Spellemannjuryen har tatt innover seg. Prisen må justeres etter hvordan både samfunnet og musikken oppdateres. Da Lydverket skulle kåre de beste albumutgivelsene fra 2011, valgte de R’n’B-artisten Frank Oceans gratis mikstape som en av de. «I practice solidarity, I seed my torrents», sa Salvador Sanchez året før, og godt mulig, var det at en hel del mennesker lastet ned Spellemannominerte «Happy Daze» i 2010. Landets hiphopmusikere har mottatt priser under sjangre som «Dance» og «Techno»(!) før. Ting tar tid, og det er greit. Fordi det var da, men nå er nå – og landets mest populære, fremadstormende artister synger, spiller og lager hiphop.
Hiphop er blitt hvitvasket og neglisjert på Spellemann i mange år, og i 2011 toppet det seg: Mens Erik&Kriss underholdt som konformnasjonens svar på hiphop og hele Norges utlendingsalibi Karpe Diem mottok prisen «Årets Spellemann», fikk Lars Vaular prisen for en av musikkens største sjangre i reklamepausen – foran toalettinngangen. Igjen. Igjen – i 2011.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Motsetninger
Hiphop har alltid vært og kommer nok alltid til å være kulturen som har omfavnet både undergrunnen og det kommersielle – drømmen om suksess og inderligheten er ikke motsetninger som har ekskludert hverandre, som i rocken. Denne mer postmoderne tilnærminga til musikken har ikke Spellemannjuryen tatt inn over seg. En kan jo spørre seg om Spellemanns manglende kontakt med tidsånden også er en av årsakene til frafall av både publikum og innsendte bidrag.
Spellemann bør anerkjenne hiphop for det den er, den største kommersielle sjangeren i popen OG den viktigste stemmen fra folkedypet. Om juryen insisterer på å skille fint fra lavt, «kred» fra «kommers», bidrar de til at terskelen for å drive med musikk blir høyere. For hiphop har terskelen alltid vært lav. Miljøer som er mer inkluderende skal man lete lenge etter. Dette er folkemusikk.
Samler folket
Hvilken annen sjanger er det som lager by-anthems som samler folk i både latter- og tåretider? Da vi hadde landesorg etter Utøya, var det ikke Jaga Jazzist folket nynnet på. Når Don Martin og Tommy Tee kommer med linjer som «passet er oransje rødt», «Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Nilsen, Rudolf, Lillebjørn, Joachim, velg hvilken» mens de tar opp en alvorlig gentrifisering av bydelene sine, så blir jeg nødt til å spørre; hvilke andre sjangre er det som gjør det? Det er noe ekstra romantisk med ufullkommenheten, et kraftig minne om at kulturskolen ble ikke for alle, men og at den viktigste musikken ikke kommer ut av musikkonservatoriet.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
På gata
Selv om hiphop delvis er blitt renvasket, sentrifugert og lagt i brettekanter etter fargetoner for over 15 år tilbake, Høyres Torbjørn Røe Isaksen romantiserer Rick Ross’ «Everyday I’m Hustling» og Stargate-gutta fra Tiller skriver halvparten av det som havner på Billboardlista, kommer likevel hiphop til å være den viktige samfunnskritiske musikksjangeren.
Derfor må og skal den være en av de aller viktigste sjangrene på Spellemann. Som deles ut på hovedshowet på hovedscenen, uansett antall påmeldte. Og om det ikke er nok påmeldte, får man gå ut i gata og lete. Det er nemlig der hiphopen befinner seg.
