Fredag 7. februar ble det kjent for OL-utøverne i Sotsji at broren til Astrid Uhrenholdt Jacobsen var død. Han var også en nær venn av flere i langrennsmiljøet. Det er naturlig at meldingen slo ned som en bombe i langrennsleiren.
Blant journalistene ble omstendighetene rundt dødsfallet raskt kjent og da langrennsjentene dagen etter viste sin sorg ved åpenlyst å gråte på arenaen, var det åpenbart at hendelsen ville få bred dekning i pressen.
Det som skjedde i de påfølgende dagene er likevel først og fremst en påminnelse om at journalistikk ikke består av sannhetssøking i et avideologisert vakuum, men tvert imot kan inngå i et politisk spill av fordekte motiver og halve sannheter.
Veloverveid regelbrudd
Et innsyn i korrespondanse og kontakt mellom IOC og den norske OL-ledelsen som jeg etter søknad har fått tilgang til, tegner mildest talt et annet bilde enn det som ble fremstilt av norske medier i februardagene:
Kvelden 7. februar ble det klart at langrennstroppen ønsket å markere dødsfallet til Astrid Uhrenholdt Jacobsens bror ved å gå med sørgebånd under påfølgende dags 15 kilometer med skibytte. For å sjekke ut hva IOCs holdning til dette var, telefonerte den norske assisterende Chef de Mission, Marit Myrmæl, til Toshio Tsurunaga, som er kontaktleddet mellom de nasjonale komiteene og IOC sentralt. Svaret kom i samme samtale – reaksjonen ville ikke være innenfor regelverket til IOC. Samtalen viser med all tydelighet at det var et veloverveid regelbrudd som lå til grunn for handlingen dagen etter. Den viser også at dette ikke bare var en isolert handling i langrennstroppen, men at affæren var drøftet til topps i den norske OL-ledelsen.
VG-korrespondansen
Etter jentenes gråt i målområdet etter rennet lørdag 8. februar skriver en journalist fra VG til IOC:
Hello! I need an answer (quote) for this: Four years ago in Vancouver, the Norwegian hockeyteam were not aloud (sic) playing the match with a mournband. Today the Norwegian crosscountry-athletes used a black band during the competition 15 k. Is that allowed now? What has happened since the Norwegian hockeyteam were denied that four years ago!
Brevet ble besvart slik av IOC dagen etter:
We have the deepest sympathy for the family, friends and teammates who have lost a loved one and recognise the desire to pay homage to their memory. However, we believe the competition venues, where there is an atmosphere of celebration, are not the right forum for mourning. And with 2,800 athletes there are sadly many who have lost friends and loved ones – We understand their grief but to begin to allow the competition to become a place of mourning would not be appropriate.
Å tolke dette, slik det ble fremstilt i en overskrift på VG-nett samme kveld, som en reprimande, er etter mitt syn meningsløst. Men landslagstrener Egil Kristiansen gikk på limpinnen og kommenterte straks IOCs reaksjon som «hull i hodet».
Ingen reprimande
Den samlede korrespondansen kan tyde på at IOC var villig til å se gjennom fingrene med det som hadde skjedd, men når en fremtredende representant for norsk langrenn, midt under et OL, karakteriserer IOCs tolkning av regelverket på denne måten, synes det åpenbart for enhver med et snev av organisasjonserfaring, at komiteen ble nødt til å ta dette et skritt videre.
Derfor henvendte IOC seg skriftlig til den norske OL-ledelsen, etter at VG hadde satt snøballen i bevegelse. Der henvises det til kontakten 7. februar og blir bedt om at denne formen for handling ikke ble gjentatt. I en senere pressemelding gjorde IOC det klart at det heller ikke da var snakk om en reprimande mot utøverne, men om en klargjøring av regelverket. Å unnlate å forholde seg til et regelverk som man på forespørsel var blitt gjort ettertrykkelig kjent med, kan etter mitt skjønn ikke kalles annet enn arroganse.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Rant over
De følgende dagene rant det over i norske medier. I et intervju påpekte Gerhard Heiberg det samme som IOC sentralt hadde gitt uttrykk for – at reaksjonen til langrennstroppen var i strid med IOCs regelverk (hva annet kunne han ha gjort?). Dette ble, i over 500 artikler landet rundt, tolket som at også han ga langrennsidolene en reprimande.
Da Heiberg antydet arroganse fra den norske OL-ledelsens side, tok det helt av. Han ble fremstilt som den reneste Mefisto. Til og med statsministeren reagerte. Jonas Gahr Støre mente Heiberg måtte slutte å oppføre seg som orakel. Meningmann kastet seg inn i debatten på sosiale medier med de hesligste utskjellinger. Så var det kommentariatets tur: «Skammens dag for idretten» (Romerikes Blad), «Den aller siste sovjeter» (Rogalands Avis), «Et tonedøvt IOC» (Aftenposten).
LES OGSÅ: «Primadonnalandet Norge» (13. februar) av George Gooding
Feil på feil
Mediedynamikken i dette følger et velkjent skjema som vi også kjenner fra Schjenken-saken: Pressen feiltolker, bevisst eller ubevisst, en reaksjon – politikere og andre, med mer eller mindre hederlige motiver, forholder seg til feiltolkningen som om den skulle være sann – og pressen bruker i neste omgang disse reaksjonene i oppslag som forsterker dens egen feilaktige versjon. For å krone feilversjonen kommer meningsmålerne på banen (leid inn av pressen). Og (som man roper i skogen etc.): De «oppsiktsvekkende» tallene blir så til ny runddans i medienes selvforsterkende retorikk.
Nå kan man saktens hevde at IOCs charter er unødvendig firkantet. Men også det fortjener en nyansert fremstilling. Ukrainernes anmodning om å få gå med sørgebind – som ville vært en usminket politisk markering – viser med all tydelighet nødvendigheten av et charter som favner vidt når det gjelder klesmerking. Dessuten: Skulle IOC vingle i håndhevelse av opphavsretten til lekene, vil multinasjonale merkevareprodusenter med all sannsynlighet stå først i køen for å utnytte situasjon. Det er ingen – aller minst idretten, som får overført milliarder av inntektene fra arrangementene – tjent med.
Ingen fortjener slik journalistikk
Samfunnsvitenskapen omtaler gjerne offentlige sorgreaksjoner som fenomener nært knyttet til religion, ritualer og legitimitetsbygging. Faglitteraturen er full av slike analyser. Forbindelsen mellom det som på engelsk heter mourning (men som vi ikke har et eget ord for på norsk) og solidaritets- og legitimitetsbygging er for lengst etablert.
Det er selvsagt grovt å hevde at Astrid Uhrenholdt Jacobsen, Johaug og Bjørgen utøver politikk når de tar sin sorg inn på langrennsarenaen ved å klistre en sort tape rundt overarmene. Men det det burde være ukontroversielt å spekulere i om sørgebindaffæren også har en politisk side utenfor den lille kretsen av de direkte berørte – en krets der pressen spiller en fremtredende rolle. Kan det være slik at en generell nedsnakking av IOC inngår i et spill for å desavuere en norsk OL-søknad? Og at det i slike sammenhenger ikke er så viktig med hva som fremstilles som sant?
IOC er gud bedre ingen perfekt organisasjon. Men ingen fortjener den triste journalistikken som ble utvist av norske medier i sørgebindsaken.
