Denne kronikken er basert på et innlegg i Salongen i NRK P2 som går på luften klokken 17:00.
Er vi en nasjon av dyslektikere? Det er «finne, feminist, forsker og blogger» Sanna Sarromaa som spør, i ukas mest delte sak. Hun har bodd bare tretten år i Norge, men opplever stadig at hun «må fungere som norsklærer». Det skyldes muligens «den generelle norske snillismen», skriver hun, der «ingen skal rettes på for at ingen skal bli lei seg».
Jeg skal gi Sarromaa rett i noe.
- Det er vanskelig å påpeke kunnskapsmangel i Norge uten at et nærtagende folk begynner å skrike opp på vegne av tærne sine.
- Journalister og andre hvis hovedgeskjeft er skriving, har et særskilt forvaltningsansvar.
- Skoleverket bør anstrenge seg for at flest mulig kjenner seg trygge på, og i stand til, å delta i offentlig ordveksling.
- Og: norsk offentlighet har bare godt av litt korrektur. Hvilket minner meg på at Sarromaa gjør en kommafeil i den aller første setningen i sitt innlegg.
Ellers teller jeg bare et fåtall formelle feil, hvilket er langt færre enn norske kronikker ellers er tilsjasket med. Men det spørs hvor bevisst Sarromaa er på språkets andre og mindre regelbundne sider.
For ironien er jo at den språkbevisste kronikkforfatteren så til de grader er døv for språkets musikalitet. Dets klangbunn. Hun har språkets formalia på plass, men har ikke grep om språkets elastisitet.
Vifter med rødpennen
For det første er det uhørt å trekke en anekdote fra lærerværelset inn i offentlighetens lys. Det som er harmløs internsjargong i et rom, kan være et overgrep i et annet. Kanskje er historien om eksaminanden som skrev «General Staben» konstruert for illustrasjonens skyld, men strengt tatt er det ingenting som tyder på det.
For det andre: Språk er ikke bare kontekstavhengig. Det er også makt. Det må brukes med takt og tone. Denne sosiale dimensjonen ved språket fordrer en viss musikalsk teft. Et annet ord for dette er folkeskikk. Og den er fullstendig fraværende når Sarromaa vifter med rødpennen foran en barnehageansatt som etter beste evne har forsøkt å gjøre rede for hvilke aktiviteter barna har bedrevet i løpet av dagen.
«Utadrettet pedagogisk virksomhet» kaller Sarromaa det. Jeg kaller det å være tonedøv og uforskammet. Ja, jeg er tilbøyelig til å kalle det mobbing. For under Sarromaas utfall mot ansatte i barnehager og fylkeskommuner ligger det en ekkel eim av klasseforakt.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
MA-nasjonen
Jeg tror nettopp det er et overordnet poeng her. For Sarromaa er ikke den første til å okke og akke seg over andre menneskers «dannelsesnivå». Nå som vi alle har mastergrader, er det blitt rene folkesporten.
Klasseforakt finner man overalt. Den er kanskje mildere stemt her til lands, all den tid vi er «verdens mest egalitære nasjon»®. Men konfliktene og interessemotsetningene er der fremdeles. Klasseforakten er temmet og kledd i sosialdemokratiske gevanter, men siver ut likevel.
Og nå beveger jeg meg over i høyttenkningen: Kan det tenkes at den norske enhetstanken – oppsummert i vendingen «samordna opptak» – gir disse motsetningene en egen skandinavisk valør? Mild og nedtonet, men også med innslag av bebreidelse? Et hint av skuffelse?
Det er innenfor dette økosystemet at velmenende akademikere blir en smule forfjamset når snekkeren viser seg å være både beleven og artikulert: «Du skulle jo ikke vært snekker, du», som de utbryter når de møter tømrermester Ole Thorstensen.
Er dette prisen for enhetstanken? Ideen om at høyere utdanning er alle tings mål; at alle på død og liv «skal med»; at alle skal kjenne semikolonets irrganger, kommer nemlig ikke uten omkostninger.
Særskrivningsfeil og makaroni grateng
Jeg kaller det den sosialdemokratiske skuffelsen. Alle disse menneskene som ikke levde opp til enhetsskolens garanti om «generell studiekompetanse» – tross alle incitamenter. Det er den som demonstreres i Sarromaas VG-kronikk, og det er den som gjør at butikkskilt med særskrivningsfeil er noe av det mest takknemlige man kan finne på å dele i sosiale medier. Sukk, har disse folka ennå ikke lært seg å stave?
Slik skapes avstand. Og slik skapes komplekser. I stedet for å prise den barnehageansattes evne til lek og ømhet blir det gjort et nummer av at vedkommende roter med kommareglene og skriver «makaroni grateng».
Som om det spiller noen som helst rolle. For det er vel revnende likegyldig om brevene fra barnehagen inneholder noen og/å-feil?
Helt i orden å skrive feil
Jeg har selv to små i barnehagen, og det absolutt siste jeg bryr meg om, er hvorvidt de ansatte klarer å stave «privilegert» eller «nysgjerrig». Ifølge Sarromaa er det særlig disse to ordene som skiller befolkningen fra «kremen»(!). Godt, da vet vi hvilken gruppe Sarromaa – og de som delte artikkelen? – mener å tilhøre.
For min egen del er jeg utelukkende opptatt av at de barnehageansatte legger sin ære i omsorg – ikke i kommareglene. Derfor benytter jeg mer enn gjerne anledningen til å rette en takksigelse til Kalfarveien barnehage. Gudene skal vite at dere snubler en del i tegnsettingen, men det er helt i orden! For dere har alltid et fang når Samuel snubler og slår seg på kneet.
Og dessuten: Poenget med kommunikasjon er å gjøre seg forstått. Ingen skriver feilfritt, selv ikke dem som lever av det, og alle forstår utmerket godt hva som menes med «makaroni grateng» og «Lucia fest».
Skriftspråkets ve og vel
Betyr det at språkreglene kan seile sin egen sjø? Nei, men forvaltningsansvaret for skriftspråkets ve og vel ligger verken hos barnehagen eller hos ansatte i fylkeskommunen. Det ligger heller ikke hos våre politikere. Om Stortinget og norske kommunestyrer utelukkende besto av korrekturlesere og andre skrivende mennesker, ville det konstitusjonelle representasjonsprinsippet vært alvorlig ute å kjøre.
Derfor er det helt i orden at vi har en statsminister som er dyslektiker, og som ennå har til gode å formulere en feilfri tweet. Det er ikke bare helt i orden. Det er forbilledlig.
For kunsten å uttrykke seg handler ikke bare om evnen til å gjøre det. Like avgjørende er frimodigheten til å gjøre det. Skoleverket og andre språkforvaltere har ansvar for å dyrke frem begge deler, og da kan rødpennen bli det godes fiende. For eksempel om jeg påpeker at læremester Sarromaa også gjør en feil i denne setningen: «Det er to yrkesgrupper som vi ikke burde tillate å begå skrivefeil: Lærere og journalister.»
Her skal «lærere» skrives med liten l. Strengt tatt.
