Meningsmålingene kommer tett som brunsnegler på Vestlandet, og partilederne stiller opp på samlebånd og kommenterer: «valgdagen gir oss målingen som teller», «nå må velgerne bestemme seg for om de vil ha en sterk venstreside i Norge», og «målinger går opp og ned, vi jobber for et bredt flertall». Vi kjenner kommentarene, og ikke minst den vi hører oftest, fra statsminister Jens Stoltenberg: «Jeg har fremdeles tro på at vi kan vinne dette valget».
Fint. Men mens journalistene daglig spør Erna Solberg hvem hun skal regjere med, slipper Stoltenberg slike spørsmål. Han skal jo regjere med SV og Senterpartiet. Eller?
Hva mener han med «vi»?
Statsministeren burde han utfordres enda hardere på realismen i mantraet «vi kan fremdeles vinne dette valget». For kan «vi» virkelig det? Eller er det slik at «vi» egentlig betyr Arbeiderpartiet? I så fall kan Stoltenberg godt ha sine ord i behold, gitt at vi ser bort fra at Ap ligger an til å gjøre sitt nest dårligste valg siden krigen. Hvis han virkelig mener «vi» som i «vi, de rødgrønne», er det grunn til å lure på om Stoltenberg lider av meningsmålingsallergi. Det siste er lite sannsynlig.
Det er uansett forståelig at Stoltenberg sier det han sier. For det første kommer han lekende lett unna med det. Få går ham på klingen, og spør hva han mener med «vi». Det spørres heller ikke hva han mener skal til for at SV og Senterpartiet skal løfte seg så kraftig på valgdagen som målingene nå krever. Ingen valgforsker klarer å se for seg hvordan de to skal løfte seg så mye, på så kort tid. Der i gården vil et SV over sperregrensen være en seier i seg selv. Stoltenberg kan håpe på at Venstre faller under sperregrensen, og slik ødelegge et borgerlig flertall, men selv ikke det ser ut for å kunne redde en tredje valgseier for de rødgrønne nå.
For det andre skulle det tatt seg nydelig ut om Stoltenberg, eller noen nær ham, gikk ut og avskrev sine rødgrønne venner før valget. Da vil et av hovedargumentene i kampen mot de blå smuldre, og falle til jorden; argumentet om borgerlig kaos. Da vil vi plutselig få spørsmål om rødgrønt kaos, Stoltenbergs plan B, med alt det fører med seg.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook og Twitter
Muligheten for et alene-Ap
Likevel er tanken om et Ap alene sådd, og den vokser og gror. TV 2 undersøkte saken, og fant at Ap kunne vinne over 100.000 velgere på å riste av seg en rød og en grønn klamp om foten. Jens Stoltenbergs gamle våpendrager, nå uavhengig TV 2-kommentator, Jan Erik Larsen, snakker om det så ofte han får anledning. Ap-toppene i Hordaland har også luftet tanken offentlig. Vi kommer sannsynligvis til å få flere drypp om dette fra folk i randsonen av partiledelsen fremover, og ingen kommer til å prøve å stoppe dryppene.
Stoltenberg og Ap har åpenbart interesse av at velgerne ser at det har en hensikt å stemme Ap, som går ut over et noe falmet rødgrønt prosjekt. Som største parti valgdagen vil Ap stå frem som en konstant trussel mot en eventuell svak borgerlig regjering. Stoltenberg kan fritt bygge nye allianser, denne gangen med sentrum, et sted både Stoltenberg selv, og store deler av partiet, alltid har trivdes godt. Trivselen blir ikke mindre av at et nyskilt Arbeiderparti er Erna Solbergs verste mareritt. Kampen om sentrum er en konstant i norsk politikk, og både Arbeiderpartiet og Høyre har fått gjennomført mengder av politikk i samarbeid med sentrum. En allianse med et fløyparti er ingen ønskesituasjon for hverken Høyre eller Ap. Når de to knytter seg sterkt til et fløyparti, Høyre til Frp og Ap til SV, mister de spillerom i sentrum. De risikerer å skyve sentrum over til konkurrenten, som Arbeiderpartiet har gjort med KrF og Venstre de siste åtte årene. Et valgnederlag for de rødgrønne kan være ensbetydende med seier og nye muligheter for Arbeiderpartiet.
FØLG DEBATTEN: NRK Valg på Facebook
Alternativplanene
På borgerlig side skimter vi både Plan A, B og C. Erna Solberg snakker kun om Plan A, en firepartiregjering med flertall. Hun er akkurat like uvillig til å snakke om andre planer som Stoltenberg er. Mange andre snakker om Plan B, en topartiregjering bestående av Høyre og Frp, selv om en flertallsregjering med dette grunnlaget virker fjern. Sånn cirka to personer snakker om Plan C, en Høyre/KrF/Venstre-regjering, nemlig Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande.
Velgerne kan danse gjennom alfabetet, stadig mer forvirret. Forvirringen blir neppe mindre av at Arbeiderpartiet nødvendigvis også har en Plan B. Om ikke i skuffen, så i hvert fall i sentrale personers bakhoder.
Trøsten får være at vi strengt tatt er tilbake ved det normale i norsk politikk. Vi går til urnene, stemmer på partiet vi er minst uenig med, og håper på det beste.
